Sist uke var jeg på Island. Igjen var representanter for de medisinske forskningsrådene i Norden samlet til møte – forumet som går under navnet NOS-M. Norge tok over ledelsen fra nyttår. Både Finland og Sverige stilte med nye delegater.

Det er utrolig spennende å diskutere forskningspolitikk med nordiske kollegaer og ikke minst høre hva som skjer i nabolandene. Denne gangen var det mye spennende å høre fra Danmark.

I Danmark har regjeringen fulgt opp globaliserings- og velferdsstrategien fra 2006 om økt offentlig innsats innen forskning og teknologi. Dette innebar en betydelig økning av grunnbevilgningene til universitetene (40 mill Euro i 2007 til 135 mill Euro i 2009) samt ekstra forskningsmidler for universitetsansatte.

Det er en uttalt politikk i Danmark for å styrke universitetene. De har gjennomført flere reformer og et internasjonalt panel har nylig gjennomført en større evaluering av reformene. Evalueringen fokuserte på ulike tematiske områder som universitetets autonomi, medbestemmelse for ansatte og studenter, akademisk frihet, og effektene av universitetssammenslåingene.

Konklusjonene i rapporten var positive. De gjennomførte endringene har styrket universitetene og gjort de mer dynamiske og bedre i stand til å møte den økte internasjonale konkurransen om studenter, forskere og bevilgninger.

En annen nyhet av interesse var forskerkarriereprogrammet Sapere Aude fra Det danske Rådet for uavhengig forskning (DFF). Dansk forskning er i framgang og de ønsker å støtte de beste forskerne – programmet er både for danske og internasjonale forskere. Det skal også fremme flere kvinnelige toppforskere.

Du lurer kanskje på hva Sapere Aude betyr. En oversettelse kan være ”tør å tenke selv”. Programmet har tre trinn: Trinn 1 – postdok, Trinn 2 – Starting Grant og Trinn 3 – Advanced Grant. Det er ingen tvil om at dette også er en strategi for å hente hjem flere bevilgninger fra The European Research Council. Kanskje kunne det være en ide for oss å ha et tilsvarende program?

Ellers ble det en diskusjon om indirekte kostnader eller ”overhead” i de ulike nordiske landene. Dette er noe som også skaper diskusjoner her hjemme. Noen organisasjoner bevilger bare penger til lønnskostnader og det betyr at de som får slike bevilgninger må subsidiere disse stillingene fra grunnbevilgningen.

Her skjer det store endringer i flere nordiske land. I Finland er det åpnet for at bevilgningene fra forskningsrådet skal dekke de reelle utgiftene. Det har medført overheadsatser på opp mot 100%. Selvfølgelig betyr det at langt færre får bevilgninger.

I Sverige er gjennomsnittet på overhead 42% og i Danmark 44%, men her er det forventet en økning fra 2010. I Norge gir Forskningsrådet bevilgninger som normalt kan dekke en overhead på 20-25%.

Jeg har tidligere nevnt at vi ønsker å utvikle et strategidokument for medisinsk forskning i Norden. Det er ingen tvil om at Norden kan få stor innflytelse på medisinsk forskning i Europa hvis vi står sammen. I volum av forskning er vi sannsynligvis større enn Storbritannia.

Det viktige er å finne områder hvor vi i Norden har et fortrinn for å lykkes. Biobanker og helseregistre er områder hvor vi kan bli ledende i epidemiologisk forskning. Vi har en oversiktlig og godt organisert helsetjeneste som bør være utgangspunkt for en stor forskningsaktivitet.

Vi har i årene 2004-2009 hatt et felles program for ”Nordic Centre of Excellence” innen molekylærmedisin. Dette har vært et godt eksempel på felles nordisk finansiering og det har bidratt til mer nordisk samarbeid mellom forskningsgrupper i verdenstoppen. Planen var at vi skulle gjenta suksessen, men mens vi var på Island ble det klart at det avgjørende møtet i København om Danmarks deltakelse, vendte tommelen ned for videre dansk finansiering.

Det ble en skuffelse for oss, men det nytter ikke å gjennomføre nordiske satsinger uten at alle land står bak. Det er var allikevel et positivt møte vi hadde på Island og intensjonen er å fortsette og styrke det gode samarbeidet vi har innen medisinsk forskning.