Dette var tittelen på en artikkel jeg leste nylig i avisen Berlingske. Utgangspunktet var en meningsmåling som Associated Press hadde gjennomført og som viste at over halvparten av voksne amerikanere ikke tror på at jorden startet med et big bang for milliarder av år siden.

Det var bare 21 prosent som hadde «meget stor» eller «stor» tillit til at det startet slik. Siden teorien ble lansert i 1927 av presten og fysikeren Georges Lemaître, er den blitt underbygget av mye forskning og regnes i dag som den mest sannsynlige vitenskapelige forklaringen på universets tilblivelse.

Meningsmålingen som var referert i Berlingske, demonstrerer at det på enkelte områder har oppstått en kløft mellom den etablerte vitenskapen og deler av befolkningen. Det er bekymringsfullt ut fra at forskningen i stor grad finansieres av offentlige bevilgninger og at svært mye av det vi opplever av ny teknologi og nye løsninger, er nettopp et resultat av forskernes innsats og nysgjerrighet. Det er ikke vanskelig å vise hvordan forskningen har bidratt til et bedre liv for millioner av mennesker.

Artikkelen i Berlingske viser også til tall fra Danmark om at halvparten av befolkningen i en meningsmåling i 2010 ikke trodde at klimaendringene hovedsakelig var menneskeskapt. I tillegg viste en annen meningsmåling i 2008 at en tredjedel av de voksne var overbevist om at spøkelser eksisterer, at horoskop forteller sannheten samt at klarsynte kan lese tanker og kommunisere med de døde. Så det er ikke bare i USA at vitenskapen strever med å nå fram.

Det er en utfordring at en så stor del av befolkningen tviler på at vi mennesker har ansvaret for klimaendringene. Det innebærer at meningene til det store flertallet av klimaforskere er erstattet med et slags trosspørsmål – vi tror ikke på at klimaforandringene vi observerer er menneskeskapt. Noen elsker også å vise til en sjelden forsker eller ekspert som er kritisk til de vitenskapelige rapportene (cherry picking).

Det ligger til forskningens natur at vi hele tiden prøver å motbevise de eksisterende «sannheter». De fleste forskere forholder seg til at teorier endres med ny kunnskap, men det innebærer ikke at vi uten videre kan avvise det som oppfattes som mest sannsynlig ut fra dagens kunnskap. Det er få av oss som ikke ville reagere hvis ni av ti leger fortalte oss at vi hadde kreft. Kanskje tok de ni legene feil, men å satse framtiden på den ene ville kanskje være et sjansespill?

Det tok mange tiår å vise at tobakk var kreftfremkallende. Det var utallige medisinske eksperter som både tvilte på og latterliggjorde den økende mengden av forskning som viste en klar sammenheng mellom tobakk og kreft. Fortsatt finnes det sikkert en forsker en eller annen plass som vil fortelle deg at røyking er helsefremmende, men jeg tviler på at du ville satse livet ditt på et slikt utsagn.

Årsaken til at mange amerikanere ikke tror på et big bang er nok fordi det oppleves som en motsetning til egen religiøse tro. Slik er det interessant at teorien ble fremsatt av en prest, Georges Lemaître. Lemaître ble i 1960 utnevnt til leder for Det pavelige vitenskapsakademi som hadde akseptert teoriene hans i 1951. Albert Einstein var angivelig først skeptisk til teorien om et big bang fordi den liknet for mye på kristen skapelsestro, men siden ble han en varm tilhenger av teorien.

Det er uansett en utfordring for oss som lever av vitenskapen at vi ikke klarer å kommunisere bedre forskningens natur, hva vi holder på med og hva som ligger i de resultatene som presenteres. For å motvirke den kløften som ses mellom vitenskap og folks tro på vitenskapen, må forskerne komme seg mer ut i samfunnet for å formidle resultatene på en forståelig måte. Også her trengs mer kunnskap og det er sikkert derfor Forskningsrådet om noen dager arrangerer seminaret «Fra magefølelse til data – forskning på forskningskommunikasjon».