Uff da

Jeg må bare innrømme at jeg har hatt vegring for å lese NOUen “Et åpnere forskningssystem”. Nå måtte jeg bare komme i gang og innholdet var nok slik jeg forventet, men samtidig hadde jeg et håp om at den skulle være bedre.

Fagerbergutvalgets rapport ble presentert 2.mai. Nå er jeg langt fra alene om å være kritisk. Arvid Hallén i Forskningsrådet konkluderte med at rapporten ”ikke bringer debatten om norsk forskning særlig videre”. I likhet med UiO-rektor Ole Petter Ottersen etterlyste han en bredere analyse av de samfunnsmessige effektene av forskningen.

Selv Kyrre Lekve, statssekretæren til Tora Aasland som hadde bestilt utredningen, skrev i bloggen sin: ”Mangelen på originalitet er overraskende, men mangelen på vilje til å dykke ned i problemstillingene er betenkelige. Forslagene, slik de er utformet av Fagerbergutvalget, er dessverre ikke mer enn det en rekke aktører i forskningsdebatten utmerket klarer å koke sammen uten hjelp av et ekspertutvalg.”

Jeg ble nesten deprimert over forslaget om innføring av små driftsmidler til aktive forskere og hvordan dette skulle håndteres. De har gjort en beregning som viser hvor mye det ville koste hvis alle forskere som produserer ett publiseringspoeng i gjennomsnitt per år (over tre år), får en bevilgning på 25 000 kroner hver.

Det er flere årsaker til at en slik tilnærming blir feil. For det første vil det bidra til å frata institusjonene ansvar for egen virksomhet eller som mindretallet skriver i merknaden sin: ”…en slik ordning vil innebære en uhensiktsmessig detaljstyring av bruk av institusjonenes midler. Vi anser det som uheldig at myndighetene foreskriver tildelingsprinsipper på enkeltforskernivå. Hver institusjon må på selvstendig grunnlag kunne vurdere hvordan midlene best skal brukes for å oppfylle institusjonenes målsetninger, herunder hvordan institusjonen skal legge best mulig til rette for sine ansattes forskningsvilkår.”

For det andre blir det bare tåpelig å bruke dette systemet ned på enkeltforskere. Systemet med publiseringspoeng ble utviklet til bruk på institusjonsnivå og er uegnet til å sammenlikne enkeltforskere på tvers av ulike fag. Jeg har vært en ivrig forsvarer av ordningen vi har utviklet i Norge, men trodde at kunnskapsnivået om hva som ligger i systemet var bedre.

Vi ønsker å fremme publikasjoner basert på internasjonalt forskningssamarbeid og forskning av høy kvalitet som fremmer både den vitenskapelige og samfunnsmessige nytten. Fagerbergutvalgets forslag vil kunne verdsette forskning av lavere kvalitet og publikasjoner med eneforfattere i middelmådige tidsskrift.

Tilsvarende er det merkelig å lese om graderingen av produktivitet ved ulike institusjoner. Her er små høgskoler sammenliknet med breddeuniversitetene og flere høgskoler fremstilles som de mest produktive. Høgskolen i Gjøvik er teknologimiljøet som publiserer mest forskningsresultater i forhold til pengebruken. De produserer 1,6 prosent av NTNU i publiseringspoeng (tall fra 2009: 42,2 publiseringspoeng versus 2546,4) og har et budsjett som tilsvarer 6,7 prosent av NTNUs. Det er ikke vanskelig å skjønne at det fort kan gå galt i slike sammenlikninger

Fagerbergutvalget hadde en fantastisk mulighet til å dokumentere den samfunnsnytten vi har av forskningen som skjer i Norge i tillegg til betydningen for forskersamfunnet og utviklingen av kunnskap. Her kunne vi fått dokumentert forskningens betydning for utviklingen av Norge som industri- og oljenasjon. Jeg har tidligere nevnt den engelske rapporten om nytten av å investere i medisinsk forskning. Den ga myndighetene lyst til å investere mer i forskning. Jeg kan vanskelig tenke meg at Fagerbergutvalget vil bidra til økt entusiasme for å bevilge mer penger til forskning.

Selvfølgelig er det mange kloke vurderinger i rapporten. Det får jeg nevne en annen gang. Totalinntrykket blir allikevel at denne rapporten får begrenset betydning for utviklingen av norsk forskning.