Ukritisk forskningsjournalistikk?

Det virker som forskningsjournalistikk er et svært aktuelt tema for tiden. Ikke minst har det blitt mye diskusjon rundt Harald Eias kommende program Hjernevask. Flere forskere har i ettertid av intervjuene følt seg dårlig behandlet og det endte opp med en del nye opptak.

Jeg tror at vi skal være svært godt fornøyd med at forskningsresultater og forskeres synspunkter ikke bare formidles videre uten at det stilles kritiske spørsmål. Det bør forskere være forberedt på og ikke minst verdsette.

All publisering av vitenskapelige resultater skjer vanligvis etter at andre fagfolk har vurdert om forskningen holder mål. Hvis forskningen i tillegg publiseres på engelsk, så sikrer man seg mot vitenskapelig innavl – resultatene blir tilgjengelige for forskere i mange land.

Vi er avhengig av at befolkningen får innsyn i hva forskningspengene brukes til og hvilke resultater som kommer ut av forskningen. Derfor trenger vi et tett samarbeid med journalister. Forskningsformidling er en av hovedoppgavene vi har som forskere.

Vi må heller ikke glemme at journalistikk er et fag og dyktige journalister vet hvordan de kan forenkle på en riktig måte. Det må vi respektere. Forskere ser helst at alle detaljer og forutsetninger tas inn, men det kan fort bli en kjedelig formidling.

Noen ganger går det galt. Aftenposten hadde 6.november et førstesideoppslag som het: ”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelse”. Forskningsresultatene viste egentlig at blant elever i den vanlige videregående skolen, var risikoen for spiseforstyrrelse dobbelt så stor (49 vs 24%) som i et toppidrettsgymnas. Her ble lysten til å lage en sensasjon større enn verdien av forskningen.

Noen husker kanskje Brennpunktprogrammet ”Hjertelotteriet”. Det omtalte en vitenskapelig studie som skulle undersøke nytten av intravenøse medikamenter som adrenalin ved hjertestans. Framstillingen var at pasientene ble utsatt for et lotteri om de fikk behandling eller ikke.

Programmet klarte ikke å formidle at slike studier er nødvendige hvis vi skal luke bort behandlingsregimer som gir dårlige resultat. Det finnes mange eksempler på at fagfolk har trodd at de ga den beste behandlingen, mens sannheten var det motsatte. Bare gjennom vitenskapelige studier har man klart å endre medisinsk praksis og bedre behandlingsresultatene.

I ettertid viste det seg at det var ikke forskjell på gruppene om de fikk intravenøs adrenalin eller ikke ved hjertestans. Det er viktig kunnskap. I Brennpunktprogrammet gikk kritisk journalistikk over til å bli en ukritisk ensidig vinkling av en vanskelig og problematisk, men nødvendig studie.

I blant overselger forskerne resultatene sine og det bør derfor stilles kritiske spørsmål om verdien av de enkelte studiene. Ofte trengs det flere studier for å bekrefte nye oppdagelser og det gir alltid mer tyngde hvis andre forskningsgrupper bekrefter funnene. Derfor bør forskere vise ydmykhet i forhold til egne studier. Det er også en fare hvis forskere bare viser til egne funn og ikke klarer å sette dem inn i det internasjonale kunnskapstilfanget.

John-Arne Røttingen og Atle Fretheim ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skrev tidligere i år en kronikk i Bladet Forskning med tittelen ”Forskningsformidling eller kunnskapsformidling?”. Her påpeker de en mulig interessekonflikt mellom det å formidle egne forskningsresultater og det å presentere kunnskapsstatus.

Forskere må også vinne fram i konkurransen om forskningsmidler og i budsjettprioriteringer. I slike situasjoner kan formidlingen bli for mye preget av å selge egen forskning på bekostning av helheten innen området. I blant har forskere økonomiske interesser ved at det skal eller er etablert en bedrift. Kort sagt krever dette at forskningsjournalister stiller kritiske spørsmål.

Det foregår mye bra forskningsjournalistikk i landet vårt. Noen ganger blir journalistene for lite kritiske, mens andre ganger er oppslagene preget av konspirasjonsteorier. Slik vil det alltid være. Jobben vår er å bidra til at journalistene får best mulige arbeidsvilkår til å formidle viktige forskningsfunn og bli godt kjent i forskningsmiljøene.

Reaksjonene rundt den kommende TVserien fra Harald Eia viser vel kanskje også at noen forskere fortsatt er litt selvhøytidlige?