Universitet uten medisin

Legeforeningens ”Leger i vitenskapelige stillinger” (LVS) benyttet 20-årsjubileet sitt til å komme med et forslag om at de medisinske fakultetene bør løsrives fra universitetene og slås sammen med universitetssykehusene.

Noe av begrunnelsen var i følge Universitetsavisa at:” De mange delte lege/forskerstillingene under to forskjellige arbeidsgivere gir en uklar situasjon for begge arbeidsgivere med reduserte muligheter for optimal utnyttelse av kompetanse og ressurser, mener de.”

Det var Anna Midelfart og Amund Gulsvik som var intervjuet i Universitetsavisa. Videre sa de at: ”Akademia blir langsomt årelatt, og nylig framlagt budsjett var intet unntak. Etter etableringen av de nye helseforetakene er akademisk kompetanse på fakultetene blitt nedprioritert…”. Forslaget er ikke av ny dato.

Jeg er overbevist om at dette ikke er en god løsning. De medisinske fakultetene trenger nærhet til de andre fagene ved universitetene og å være en del av den akademiske tradisjonen. Universitetene er garantisten for å sikre kvaliteten av undervisningen og forskningen, men også at vi har forskerinitiert grunnleggende forskning og en god forskerutdanning.

I Trondheim har vi oppnådd mye innen medisinsk teknologi. Jeg har tidligere skrevet om utviklingen av ultralydteknologi for hjerteundersøkelser og at disse resultatene var mulig på grunn av et tett samarbeid mellom de medisinske og teknologiske miljøene. For å løse framtidens helseutfordringer trenger vi en felles innsats fra teknologer, samfunnsvitere, humanister og medisinere. Komplekse problemstillinger krever tverrfaglige tilnærminger. Dette ivaretas innenfor et breddeuniversitet.

Professor Ole M. Sejersted som er en av nestorene innen medisinsk forskning i Norge, skrev i fjor en lederartikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening med tittelen ”Hvorfor ikke helseuniversiteter?”. Han avsluttet lederartikkelen slik:

”De medisinske fakultetene bør profilere sin egenart som uavhengige og kritiske utdannings- og forskningsinstitusjoner innen rammen av et tradisjonelt og mangefasettert universitet og ikke la seg kjøpe billig av våre universitetssykehus. De må utvikle samarbeidet med de andre fakultetene og høyskolene og påvirke utviklingen av faget både innenfor og utenfor helseforetakene. Fakultetene må ha spissforskning og mangfold som favner hele bredden i faget. Mangfoldet og den kritiske sans kan lett gå tapt hvis vi samler for mye under en paraply i ett eller flere helseuniversiteter.”

På konferansen til LVS i Trondheim var stortingsrepresentant Tord Lien fra Fremskrittspartiet til stede. Han holdt et generelt godt innlegg om forskning, men hadde også en klok kommentar om forslaget til å flytte de medisinske fakultetene inn under helseforetakene. Han ville ikke ta stilling til forslaget, men kom med en betenkelighet.

Betenkeligheten var at Helse- og omsorgsdepartementet er mer preget av distriktspolitiske hensyn enn Kunnskapsdepartementet. Underforstått kan de medisinske fakultetene fort oppleve at helt andre hensyn vil kunne prege viktige avgjørelser om virksomheten enn å sikre god forskning og undervisning.

Vi arbeider for å integrere virksomheten ved St. Olavs Hospital og Det medisinske fakultet, NTNU mest mulig, men innenfor rammen av to ulike institusjoner. Det bør være mulig siden vi har felles eier, Staten, men vi trenger kompetansen og styrken til både Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

I tillegg er de medisinske fakultetene avhengig av å styrke virksomheten innen primærhelsetjenesten. I framtiden vil nemlig mer undervisning, praksis og forskning foregå utenfor sykehusene. Det er derfor ikke en løsning å la spesialisthelsetjenesten overta all kontroll over medisinsk utdanning og forskning.