Universitetssykehus?

I blogginnlegget mitt ”Look to Sweden” nevnte jeg at vi i Norge har en diskusjon om hvem som bør få kalle seg universitetssykehus. I Sverige ønsker de å styrke universitetssykehusene med en tydeliggjøring av oppdraget deres – dette for å gi medisinsk forskning et løft.

I Norge har ikke bruken av betegnelsen universitetssykehus vært lovregulert. Sykehus har tatt betegnelsen i bruk uten at det har vært en bred diskusjon på forhånd og uten at det har vært et felles initiativ fra universitet og sykehus. Et eksempel er Stavanger universitetssykehus. 

I Ot.prp.nr.71 (2008-2009) var det forslag om lovfesting av bruk av betegnelsen universitetssykehus. Dette ved å endre universitets- og høyskolelovens § 7-2. Endringen ble godkjent i statsråd 24.april. Ny tekst i femte ledd av § 7-2 er: ”Betegnelsen universitetssykehus kan bare benyttes av virksomhet som er godkjent som universitetssykehus etter nærmere regler fastsatt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-1”.

Kriteriene for godkjenning av universitetssykehus skal nå bli fastsatt i forskrift om godkjenning av sykehus med landsfunksjoner og nasjonale kompetansefunksjoner ved sykehus.

Et universitetssykehus er et sykehus som har utdanning av leger, men også annet helsepersonell, som hovedoppgave. Dette er i tråd med hvordan betegnelsen brukes internasjonalt. Det er derfor flott at bruken av universitetssykehus nå lovreguleres. Det skal ikke være slik at alle sykehus som deltar i utdanningen av leger, skal kunne kalle seg universitetssykehus. I så fall vil alle norske sykehus få betegnelsen.

Kriteriene som skal utarbeides bør ha som mål å holde antallet universitetssykehus på et minimum. Egentlig bør det være sterke argumenter for å ha mer enn ett universitetssykehus knyttet til hvert medisinske fakultet.

Vi trenger noen sykehus som prioriteres til å være spydspisser innen medisinsk og helsefaglig forskning og utdanning. Dette er i tråd med forslaget i Sverige for å styrke klinisk forskning. Universitetssykehusene bør også være en arena for basalforskning og translasjonsforskning. I tillegg bør de ha et bredt samarbeid med universitetene innen andre fagfelt enn medisin.

Rikshospitalet har uten tvil vært flaggskipet blant universitetssykehusene i Norge – ingen andre sykehus har kunne brukt så mye penger på forskning. Rikshospitalet representerer, nå som en del av Oslo universitetssykehus, en forskningskultur som jeg ønsker vi skal ha som inspirasjon i Midt-Norge.

Det er også et stort ansvar å være et universitetssykehus. Et universitetssykehus skal bidra til å styrke forskningen ved alle sykehusene i den regionen det ligger.

Det er nasjonal enighet om at helseforetakene ikke alene skal kunne bestemme at et sykehus skal kunne bruke betegnelsen universitetssykehus. Universitets- og høgskolerådet ønsker at det skal skje på bakgrunn av kvalitetskriterier og i et samarbeid mellom helsemyndighetene og utdanningsmyndighetene.

Kunnskapsdepartementet er enig i at det er samarbeidsorganene mellom universitetene og de regionale helseforetakene som bør være innstillende organ, på vegne av de to sektorene, om hvem som kan bruke betegnelsen universitetssykehus.

Det blir nå svært viktig at kriteriene som skal utarbeides av Helse- og omsorgsdepartementet, blir grundig diskutert med de medisinske fakultetene. Målsettingen må være å legge et løp som styrker universitetssykehusene samtidig som det gir fortsatt økt forskningsinnsats ved de andre sykehusene.

Universitetssykehusene er selvfølgelig også viktige for andre helse- og sosialfaglige utdanninger. Disse utdanningene er også tjent med at bruken av begrepet universitetssykehus begrenses. Dette er i tråd med holdningen til Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning som ”ønsker å presisere at kriterier ikke må praktiseres slik at en opplever inflasjon i bruken av betegnelsen universitetssykehus”.

Det kunne være spennende å høre hvem du synes bør være universitetssykehus og med hvilken begrunnelse?