Sist fredag hadde Det medisinske fakultet, NTNU et kveldsarrangement på Dokkhuset i forbindelse med Forskningsdagene og Researchers’ Night. Tema for kvelden var: Kan medisinsk teknologi redde vår helse?

Bakgrunnen var å belyse hvilke helseutfordringer vi kan møte og hvordan vi kan løse dem. Vil det bli så mange eldre at vi ikke får nok hender i helsetjenesten og er teknologi og smarte hjelpemidler løsningen?

Jeg hadde fått i oppdrag å snakke om det globale perspektivet og om medisinsk teknologi kan være svaret på de globale helseutfordringene. Jeg begynte med å beskrive noe av det som er hovedutfordringen, nemlig misforholdet mellom hvor vi har de store helseproblemene og hvem som ender opp med helsearbeiderne. Aller verst stilt er Afrika med den største sykdomsbyrden og færrest både utdanningsplasser i helse og ferdige helsearbeidere.

Statsminister Jens Stoltenberg uttalte i 2010 at NTNU har bygd det moderne Norge. Han hadde selvfølgelig rett og vi fortsetter å bygge det norske samfunnet. Men med visjonen Kunnskap for en bedre verden, bør ambisjonen være å bidra til å bygge det globale samfunnet.

NTNU har en 40 år lang tradisjon med å utvikle ultralydteknologi. Utviklingen startet på grunn av nærhet mellom medisinere og teknologer i Trondheim. I 2009 var miljøet medvirkende da GE Vingmed introduserte et håndholdt ultralydapparat. Ultralyd er avgjørende for å stille riktige hjertediagnoser, men det er ikke bare teknologi som er utviklet for medisinske formål som er viktig for helse.

Det finnes mer enn fem milliarder mobiltelefoner i verden og 70 prosent av abonnentene er i lav- og middelinntektsland. Nå finnes det flere eksempler på at mobiltelefonene har reddet kritiske situasjoner som lyskilde på operasjonsstuer og fødestuer, men mobiltelefoner bidrar nok til mer helse på andre måter. Mobiltelefoner gir tilgang til helsetjenester og informasjon, men også for å sikre logistikk av livsnødvendige medisiner og helsestatistikk.

I et tidligere blogginnlegg i år skrev jeg om Helse i hvert do. Bakgrunnen er at 2,6 milliarder mennesker mangler tilfredsstillende sanitære forhold og nesten en milliard mennesker mangler tilgang på reint drikkevann. Dette gir mye sykdom særlig i lav- og middelinntektsland. Derfor trengs det teknologi som kan bidra til å løse disse utfordringene.

Å bidra til bærekraftig byutvikling er en annen stor helseutfordring som trenger nye teknologiske løsninger. I 2050 vil 70 prosent av jordas befolkning bo i byer. Mange av oss ser flere fordeler med å bo i by, men mange byers vekst i verden er ute av kontroll og det gir bare mer slum, kriminalitet og sykdom.

Dette viser at verden roper etter mer teknologi for å løse helseutfordringer, men som jeg har vist her, så dreier det seg nødvendigvis ikke om tradisjonell medisinsk teknologi. Jeg bruker å si at verdens helseutfordringer kanskje trenger de andre fagmiljøene vi har på universitetene mer, enn de tradisjonelle medisinske miljøene.

Tenk hvis noen utvikler et toalett som trenger hverken vann, elektrisitet eller kloakkrør. Siden domangel er verdens største årsak til infeksjoner, vil dette være et stort bidrag for å bedre den globale helsen.

Noe av det som blir den ekstra byrden for fattige land, er at de er i ferd med å få sykdommene våre i tillegg til infeksjonssykdommene. I 2030 vil de ledende dødsårsakene i lavinntektslandene være kreft, hjerte- og karsykdommer og andre ikke-smittsomme sykdommer som diabetes og lungesykdommer. Det mest effektive for å hindre dette er selvfølgelig forebygging.

Det var spennende å få snakke om de globale utfordringene, men det var også mange andre interessante innlegg. Alle innlegg ble filmet og blir vist siden i Kunnskapskanalen på NRK. Jeg håper du får sjansen til å høre de andre innleggene. Jeg avsluttet innlegget mitt med å vise til fakultetets strategi Helse for en bedre verden. For å lykkes trenger vi både teknologer, samfunnsvitere, humanister, naturvitere og arkitekter med på laget.