Valgets kvaler

Sommerferien er snart slutt. Neste uke tar vi mot de nye studentene ved universitet og høgskolene. Det er alltid spennende å møte et nytt studieår. I år blir det en ekstra spennende høst siden det også er stortingsvalg.

I møte med kollegaer fra hele verden så er det ingen tvil om at vi er privilegerte i landet vårt. De fleste kollegaer opplever en mye vanskeligere virkelighet i både å finansiere utdanningssektoren, men også å ha en helsetjeneste som sikrer befolkningen et likeverdig og godt tilbud.

Nå er det ikke vanskelig å finne mangler og utfordringer i både utdannings- og helsesektoren. Det er bare å sette seg ned og se nyhetene en dag. Særlig foran et valg blir bildet preget av alt som kunne vært bedre. Problemet er at mengden penger vi har tilgjengelig aldri vil kunne gjøre slutt på frustrasjoner og muligheter til å gjøre ting enda bedre. Vi må uansett økonomisk situasjon prioritere mellom gode formål.

Vi er heldige i Norge med at vi har bred enighet om å satse på utdanning og helse, og at disse to sektorene skal ha sterk offentlig finansiering. Stadig flere land føler seg presset til å øke egenbetaling og privatisere for å kunne håndtere kostnadene. Selv om vi er i en unik posisjon når det gjelder økonomi, må vi ha fokus på kostnadseffektivitet og sørge for god kvalitet på tjenestene.

Noen ønsker flere private aktører inn i helsetjenesten for å bedre tilbudene. Dette kan også gi nye utfordringer både for utdanning og forskning. Utdanning krever praksisarenaer og veiledning som påvirker inntjeningen i en privat virksomhet. Tilsvarende vil tid og ressurser til forskning og utviklingsprosjekter kunne være en utfordring.

Det er lett å glemme at helsetjenesten er avhengig av langsiktig investering i kompetanse og forskning for å gi et best mulig helsetilbud. Ofte dukker det opp tilbud som henter ut kortsiktige økonomiske gevinster uten tanke for å bygge en bærekraftig helsetjeneste.

En av professorene ved fakultetet vårt, Steinar Westin, reiste også denne uka en viktig diskusjon om private helseaktører skaper helseangst og skremmer pasienter til overbehandling. Jeg er usikker på om de private helseaktørene skal bære ansvaret alene for all overbehandling og trender som gir helseangst. Her tror jeg at vi alle bør reflektere over hvordan vi fremstiller ulike helseutfordringer og ta et felles ansvar. Samtidig har vi sett at behandlinger som gir god uttelling økonomisk, har blitt gjennomført i langt større grad enn kunnskapsgrunnlaget skulle tilsi.

Vi bør også i den offentlige helsetjenesten lære av private aktører. Det er ingen tvil om at noen føler seg bedre ivaretatt og har fått bedre service og oppfølging i private helsetilbud. Den kanskje sterkeste motkraften til økt privatisering av helsetjenesten er at de som kommer i kontakt med den offentlige helsetjenesten opplever en kvalitet, effektivitet og service som gir trygghet og tillit. Dette er heldigvis også virkeligheten for de fleste som er i kontakt med den offentlige helsetjenesten.

Jeg tror det blir avgjørende viktig at vi fortsetter å satse på utdanning og forskning i tiden som kommer. Vi skal ikke ha mindre forventninger til kvaliteten i utdanningsinstitusjonene våre enn hva vi har av helsetjenesten. Forskningen evalueres kontinuerlig gjennom internasjonale fagfellevurderinger av blant annet publikasjoner og doktorgrader, mens det har vært langt mindre vekt på å evaluere utdanningskvaliteten. Dette er i ferd med og endres og jeg er overbevist om at utdanningskvaliteten vil være avgjørende om vi skal lykkes som utdanningsinstitusjoner i fortsettelsen.

Stortingsvalget i høst vil ikke endre dramatisk helse- og utdanningssektoren, men det er nyanser i hvilke veivalg som ønskes av de politiske partiene. Derfor er det viktig at flest mulige bidrar med stemmen sin for å sikre den utviklingen de ønsker. Jeg gleder meg i alle fall til neste studieår. Ha en spennende valgkamp.