Sist fredag sto jeg på en isbre på Svalbard og opplevde hvordan studenter fra UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) fikk ny kunnskap ute i naturen. Tenkt deg å ha en isbre som klasserom i minus 27 grader etter å ha kjørt ut til den på snøscooter. Det er ikke vanskelig å forstå at Svalbard gir et helt unikt studieopphold.

UNIS er kort og godt den nordligste utdanningsinstitusjonen i verden. Neste institusjon på denne lista er Universitetet i Tromsø.

Svalbard er også et populært sted for mange forskningsgrupper. Tretten land har permanent forskningsbase på Svalbard – de fleste i ny-Ålesund. Svalbard Science Forum er en organisasjon ledet av Norges Forskningsråd som er etablert for å koordinere og informere om forskningsaktiviteten på øygruppen. Slik kan alle som ønsker å drive med forskning få utnytte ressursene best mulig samtidig som det bidrar til oversikt og kontroll over aktivitetene.

På Svalbard drives det næringsvirksomhet, forskning og utdanning i et av de mest sårbare stedene som finnes når det gjelder miljø. Tilstedeværelsen gir mange kilder til lokal forurensning, men det meste kommer langveisfra – kanskje opptil 90% . Selv om det er bekymringsfullt mange miljøgifter i Arktis så får du opplevelsen av å være på et av de reneste stedene i verden. Sysselmannen er viktig for å sikre et best mulig miljø.

Mens jeg var på Svalbard begynte jeg å lese reiseskildringen til James Lamont (oversatt av Ian Gjertz). I 1859 reiste den skotske godseieren til Svalbard med båten Ginerva. Det var ganske morsomt å lese en del av betraktningene hans fra turen.

I Hammerfest leide han i fangstfartøyet Anna Louisa med mannskap som var med på den to måneder lange turen. Lamont var ikke videre begeistret for byen: ”Hammerfest kan smykke seg med tittelen verdens nordligste by. I tillegg legger den beslag på enda en rekord, nemlig å være det mest motbydelige stedet i universet”. Det var nok lukten av fiskerivirksomheten som bidro til den sterke uttalelsen. Boka inneholder flere gode jakthistorier fra Svalbard.

Jeg ble kanskje mest imponert over hvor mye James Lamont hadde reist rundt i verden. Han besøkte Svalbard flere ganger, men ramset også opp andre plasser han hadde vært som London, Paris, Firenze, Napoli, Havanna, New York, Sevilla, Nilen, Thebes, Karnak, Redan, Malakoff, Vestindia, Trinidad, Martinique, Niagarafallene, Kairo og Jerusalem.

Svalbard er et populært sted for ulike arrangement. Jeg har skrevet tidligere om at Universitetet i Tromsø arrangerte dekanmøtet i medisin i Longyearbyen for to år siden. Denne gangen besøkte jeg øygruppa som medlem i Divisjonsstyret for vitenskap i Forskningsrådet.

Det var interessant å få innblikk i noe av forskningsaktiviteten på Svalbard. Et av de store prosjektene er å studere CO2 lagring. Ved å bore seg gjennom permafrosten og ulike bergarter, kommer de ned til porøs sandstein som er et mulig lagringssted for CO2. Det første trinnet er å studere om det er mulig å pumpe inn store mengder vann i det porøse laget. CO2 vil også være flytende så langt under bakken. Hvis det derfor er mulig å pumpe inn vann så vil det være en god indikasjon på om det er mulig å lagre CO2.

Siden Svalbard er avhengig av kullkraft, så kan denne forskningen også legge til rette for at de kan fange og føre CO2 fra kullkraftverket tilbake i grunnen. Målet er at Longyearbyen kan bli det første CO2-frie lokalsamfunnet i Norge. Nå gjenstår det mye teknologiutvikling for å fange CO2 fra avgassene til kraftverket, men denne forskningen kan få stor betydning for det globale miljøet.

Det er en stor naturopplevelse å besøke Svalbard. I tillegg møter du utrolig mange engasjerte og entusiastiske fastboende. Det var et riktig valg som ble gjort da UNIS ble etablert og det er et riktig valg av Norge å være inkluderende overfor alle land som ønsker å bruke Svalbard som forskningslaboratorium.