Stipendiat Anine Kierulf ved Universitet i Oslo hadde 5.juli et debattinnlegg i Aftenposten under tittelen: Takk, Nedkvitne. Her kommenterer hun Nedkvitnesaken og at Høyesteretts ankeutvalg besluttet å ikke behandle saken videre.

Hun ser det som en stor seier at Høyesterett har behandlet ”avskjedssaken som en ytringsfrihetssak”. I følge henne er formuleringene i ankebeslutningen svært avklarende: ”Både han, og vi som er opptatt av samfunnets og universitetenes forståelse for akademiske idealer, kan imidlertid glede oss over ankebeslutningens formulering av den akademiske frihet. Den utfyller noen viktige deler av et rettsfelt som lenge har vært uklart: Hvilke særlig ytringsfrihetsbeskyttelse har egentlig akademikere?”

Noe av hovedpoenget til Kierulf er at ytringsfriheten også gjelder administrative vurderinger: ”Som samfunnet for øvrig, byråkratiseres også universiteter, og administrative avgjørelser griper i økende grad inn i forskeres hverdag – på godt og vondt. Om ikke kritikk av administrative vurderinger som medfører faglige eller andre utfordringer, skulle nyte det samme vern som ”rent” faglige ytringer, ville sentrale deler av ytringsfrihet som er nødvendig i dagens akademiske fora, være illusoriske.”

Det er interessant at det oppleves nødvendig å få slått fast noe som jeg trodde var en selvfølge innen universitetene – nemlig den akademiske friheten til å uttrykke seg fritt om både faglige og administrative spørsmål. Det er og skal være høyt under taket på akademiske institusjoner. Jeg opplever i alle fall at det på universitetene er ønskelig med engasjement fra de ansatte og ønskelig at de har frihet til uttrykke meningene sine.

Jeg mener derfor at ytringsfriheten står sterkt på universitetene og at Høyesterett bekrefter det vi alle er enige om. Jeg er også sikker på at ledelsen ved Universitetet i Oslo ikke har problemer med det som Høyesterett skriver om ytringsfrihet. Hovedpoenget er at i den aktuelle saken med Nedkvitne så slår Høyesterett fast at ytringsfriheten ikke kan brukes til å forsvare utilbørlig adferd:

”…Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed. Den ansattes vilje til dialog med arbeidsgiveren for å få konflikter over på konstruktive spor, vil også utgjøre en del av bildet.”

Videre skriver de: ” Mot denne bakgrunn, og med utgangspunkt i det faktiske grunnlaget for avskjeden som er beskrevet i avskjedsvedtaket, sammenholdt med de tidligere retters bevisbedømmelse, finner Høyesteretts ankeutvalg det enstemmig klart at As anke er uten utsikter til å kunne føre frem.”

Grunnlaget for oppsigelsen blir også referert: ” Etter klage ble avskjedsvedtaket stadfestet av universitetsstyret. Styret fremhevet at A hadde kommet med grovt krenkende uttalelser om enkeltpersoner som var blitt distribuert til et stort antall personer, samt at han systematisk og gjennom mange år hadde unnlatt å stille i møter med ledelsen.”

Jeg synes det er trist når jurister prøver å forsvare sjikanøs og krenkende adferd fra vitenskapelige ansatte som et spørsmål om ytringsfrihet og akademisk frihet – ”vi som er opptatt av samfunnets og universitetenes forståelse for akademiske idealer”. Det bidrar ikke til å styrke universitetenes rolle i samfunnet hvis oppførsel som oppfattes som ødeleggende for arbeidsmiljøet, skal bedømmes på en annen måte på universitetene enn i arbeidslivet for øvrig.

Derfor var det positivt at Høyesterett avviste anken med en klar begrunnelse om at til tross for ytringsfriheten, så ” finner Høyesteretts ankeutvalg det enstemmig klart at As anke er uten utsikter til å kunne føre frem.”

Jeg tror at jeg en annen gang får koble denne saken opp mot dannelse i akademia, men det er kanskje noe annet. Et annet spørsmål er om den spesielle ytringsfriheten bare gjelder de vitenskapelige ansatte – det vil jo være i tråd med valgreglementet som fortsatt vekter fast vitenskapelige ansatte over alle andre, men det er kanskje også et ”akademisk ideal”.