Den siste uka har jeg vært i Sør-Afrika. Sør-Afrika er et fantastisk vakkert land, men med enorme utfordringer innen helse. Vi reiste rundt i provinsen KwaZulu-Natal. Her er nærmere 40 prosent av de gravide HIV positive og mange barn smittes i forløpet etter en fødsel.

Vi besøkte blant annet Nelson R. Mandela School of Medicine ved University of KwaZulu-Natal i Durban. Dette er det eneste medisinske fakultet i provinsen som har nærmere 10 millioner innbyggere. Hensikten med besøket var å få på plass en overordnet samarbeidsavtale mellom fakultetene våre og få et inntrykk av den virksomheten som ansatte ved fakultetet vårt har i området.

For tiden har vi to medisinerstudenter som skriver hovedoppgaven sin ved fakultetet i Durban. Hans Jakob Hunnes og Olav Dankel var svært inspirert av oppholdet sitt i Sør-Afrika og har arbeidet mye med oppgaven sin. Jeg blir stolt over hvor flinke studenter vi har.

Vi opplevde store forskjeller i helsetjenesten i provinsen, men også i mulighetene for utdanning og forskning. I samarbeid med universitetet bygges det for tiden et nytt institutt for forskning på HIV og tuberkulose, KwaZuluNatal Research Institute for Tuberculosis and HIV. Dette skal utrustes til å bli et topp internasjonalt forskningssenter. Styrken til senteret blir nærheten til mange pasienter med sykdommene. I Durban besøkte vi også kanskje et av de beste offentlige sykehusene i hele Sør-Afrika.

Du skal ikke bevege deg langt for å se en annen virkelighet. I utkanten av Durban ligger Tongaat. Her besøkte vi et distriktsmedisinsk senter. I svært nøkterne bygninger blir rundt 26 000 pasienter behandlet årlig.

Her fikk vi oppleve det lokale helsetilbudet til den fattige befolkningen. Det var et velorganisert senter, men langt fra den standard vi tilbyr pasientene våre. De fleste pasientene ble behandlet av sykepleiere og noen få ble henvist til lege.

De hadde også mobile klinikker - biler - utstyrt for enkle undersøkelser og behandling inklusiv vaksinasjon. Vi besøkte en av disse mobile klinikkene og med lokalt helsepersonell som følgesvenner kunne vi vandre gjennom slumområdet. Det gjør inntrykk å komme så tett på fattigdommen, men også å få oppleve vennligheten og gleden over den helsetjenesten de tilbys.

Utenfor det medisinske senteret i Tongaat var det et telt som ble brukt til rådgivning og testing for mulig HIV - noen ønsker ikke å komme inn på området. Fortsatt er det mange fordommer rundt det å være HIV-smittet. Vi opplevde flere ganger at det var vanskelig å kommunisere til pasientene om dette. Det er blant annet etablert flere ulike forkortelser for HIV for å unngå å bruke denne betegnelsen.

Vi besøkte et offentlig regionalt Sykehus, Lower Umfolozi War Memorial Provincial Hospital, i Empangeni. Her korrigerte klinikksjefen en av legene på morgenmøtet for å ikke si HIV. Hun mente det er viktig at helsepersonell bruker riktig betegnelse for å bidra til å erkjenne utfordringene med HIV. Vi fikk deretter oppleve en diskusjon mellom legene om de skulle bruke ordet HIV til pasientene - frykten var at andre kunne høre det, men også en oppfatning hos noen at pasientene ikke forstod betydningen av begrepet.

Regionsykehuset vi besøkte i Empangeni er et spesialsykehus for gynekologi og fødselshjelp med rundt 11000 fødsler i året. De får henvist pasienter fra 17 lokale sykehus. I regionen var det 156 medisinske sentre hvorav 57 hadde fødestuer. Sykehuset i Empangeni er under oppussing og hadde blant annet en topp utstyrt nyoppusset enhet for nyfødte. Det er fortsatt et utbredt problem i Sør-Afrika at utstyr forsvinner fra sykehusene og at korrupsjon gir mindre optimal utnyttelse av ressursene i helsetjenesten.

På sykehuset i Empangeni fikk vi oppleve noe av virksomheten til Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs Hospital. De har også status som WHO-senter for opplæring og har hatt virksomhet i provinsen i 10 år. Med stor entusiasme lærer professor Sturla Eik-Nes og førsteamanuensis Eva Tegnander opp jordmødre til å kunne bruke ultralyd i svangerskapsomsorgen. Sturla Eik-Nes er også invitert av de sentrale helsemyndighetene i Sør-Afrika til å gi råd om hvordan et nasjonalt program for slik opplæring bør utformes.

Provinsen er hovedområdet for Zuluene - en stamme på rundt 11 millioner som også holder til i Mosambik og Zambia. Det er umulig å besøke området uten å lære om den store Zululederen Shaka Zulu som regnes som grunnleggeren av den moderne Zulunasjonen. Det er en spennende provins å besøke, men ikke minst et område hvor fakultetet vårt kan videreutvikle samarbeidet rundt forskning og utdanning nå som den overordnede samarbeidsavtalen er undertegnet.