Noen institusjoner i samfunnet er levnet en større autoritet og tiltro enn hva godt er. En forelder, foreleser, avisjournalist eller kjendis er alle eksempler på roller som noen ganger gjør det lettere at dårlig fundert informasjon passerer hos ukritiske tilhørere.

Få institusjoner har nytt og lidd mer av dette enn Leksikonet. Mange husker tilbake på papirleksikonet som sto i bokhylla som en Kunnskapens Husgud eller Den Ultimate Fasit. Sto noe i leksikonet var det uomtvistelig fakta, og leksikonet trumfet all annen informasjon man måtte ha.

Men det fantes feil i gamle leksikon, på samme måte som det gjør i alle andre kunnskapskilder. Det at leksikonet hadde flott innbinding, usignerte artikler, og trakk på en stolt historie kan ha vært med på å maskere et iboende trekk ved kunnskapen det viste frem – at den alltid er produsert av folk. Disse folkene, selv om de kanskje hadde langt skjegg og professortittel, var feilbarlige som alle andre.

Alle skribenter har en bakgrunn, og all informasjon har en kontekst. Bare utvelgelsen av hva som skulle tas med i et papirleksikon fordret tusenvis av verdivalg, og fordommer, uvitenheter eller unøyaktigheter var en uløselig del av også denne prosessen. Når skribenters navn og bakgrunn ikke kommer godt fram, er en essensiell del av konteksten til kunnskapen utilgjengelig. Dette gjør det vanskelig å peke på hvilke verdivalg og fordommer som ligger til grunn for informasjonen som presenteres.

En av visjonene til Store norske leksikon, som fikk nye eiere og ny redaksjon i fjor, og nye nettsider nå nettopp, er full gjennomsiktighet rundt kunnskapsproduksjonen. Dette innebærer åpenhet om en skribents bakgrunn og forutsetningene for hennes kunnskap, noe som vil gjøre det lettere å avsløre eventuelle hull i kunnskapen eller forutinntatte meninger som måtte komme til uttrykk.

Store norske leksikon er redigert av fagansvarlige og har en fast (men liten) stab av redaktører, samtidig som det åpner opp for brukerbidrag. En artikkel på snl.no kan ha én eller flere forfattere, den kan ha blitt kuttet i av redaktører eller informasjon kan ha blitt lagt til av lesere. Men artikkelens historikk ligger åpen, og alle må registrere seg med fullt navn, og helst legge til bilde og informasjon om seg selv på brukersiden. Dermed er veien kort for hvem som helst som ønsker å se hvem som har gjort hva, og hvilke deler av en artikkel som har blitt oppdatert og skrevet når.

Vi mener at det å gjøre prosessen bak kunnskapsproduksjon synlig har en stor egenverdi, og ønsker å vise fram så mange aspekter av denne som mulig. Dette vil gjøre lesere i enda bedre stand til å være kritiske til informasjon de blir presentert for. Vi mener også at slik radikal gjennomsiktighet gjør at vi skiller oss fra andre kunnskapsprodusenter på nett, for eksempel Wikipedia. Wikipedia har også åpen historikk på artiklene, men den er mindre tilgjengelig, og artikler er i de aller fleste tilfellene redigert av brukere som enten har alias eller er anonyme.

Påstanden om at vår radikale åpenhet har en stor egenverdi forutsetter nettopp et slikt syn på kunnskap og hvordan det oppstår som jeg presenterte over. I et intervju med en studentavis nylig ble jeg konfrontert med en journalist som mente det mange andre også gjør; at et leksikon skal presentere nøytrale fakta. “Er det ikke sånn”, spurte hun, “at man skal gå til dere for å få den objektive sannheten?”.

Det kan godt være at en objektiv sannhet finnes. Men å tenke at det å formidle en slik evig sannhet er et leksikons oppgave, er basert på et kunnskapssyn løsrevet fra hvordan kunnskap faktisk skapes. Våre skribenter skal levere balanserte artikler, og sørge for at kontroversielle og omstridte påstander er forankret i gode argumenter og godt kildebelagt. Men like viktig er det at skribentene anerkjenner at kunnskapen formidles og oppstår på bakgrunn av virkelige folk, som har virkelige kropper, er situert i tid, rom, kultur og samfunn, mens de streber etter kredibilitet og autoritet.

Hvis kunnskap oppsto utenfor en kontekst, ville ikke det ikke vært så farlig å vite hvem som skrev, siden leksikonkunnskap ikke ville vært personavhengig. Hvis det var mulig å skrive uhildet, uten at en skribents spesifikke perspektiv hadde innflytelse på hvilke fenomener som ble skrevet om, og hva som ble skrevet, ville åpenhet vært overflødig informasjon. Men så lenge vi ikke tror på dette kommer vi til å fortsette med åpenheten.

Vi ønsker å gjøre Store norske leksikon til et moderne oppslagsverk som viser bedre fram hvordan kunnskap faktisk skapes, og gjøre det tydelig at selv den smarteste fagperson kan gjøre feil når hun skriver. Dermed håper vi å gjøre det lettere å være kritisk og stille spørsmål ved det en presenteres for – uansett om man leser et leksikon, en avis eller hører på en kjent foreleser med autoritet og langt skjegg.