Det sukkes over at norske forskere er for dårlige til å formidle gjennom media. Det er selvfølgelig et problem. Men man kan bli så opphengt i nyhetssaker at man glemmer andre formidlingskanaler. Overgangen fra å drive med forskningsjournalistikk (i min tidligere jobb) til å bli leksikonredaktør har gitt meg et nytt blikk på hvordan forskning kan formidles - og på hva folk søker etter.

Og det siste mener jeg bokstavelig. I lunsjrommet i redaksjonen for Store norske leksikon følger vi livesøk i leksikonet. En strøm av oppslagsord som leses av studenter, skolelever, journalister, pensjonister og alle som sitter med spørsmål om det meste på norsk. Forskere, institusjonsledere og informasjonsrådgivere burde også ha sett dette. Fordi det så konkret viser interessen for kunnskapsbasert informasjon “der ute” og hvor mange som rent faktisk er på jakt etter det hver dag. Her handler det ikke om å være først ute med tabloide vinklinger, men om saklighet, nøyaktighet og gode forklaringer.

Det er mange forskere som skriver i leksikonet. Men det er også mange som sier at de gjerne vil bidra, men at de har lite tid til slik formidling. Og at det ikke prioriteres ved institusjonene. Spørsmålet er om forskningsinstitusjonene overser hvilket potensiale som ligger i formidling på nett. Mitt inntrykk er at noen typer formidling settes høyt, særlig det som gir synlighet i media. På forskning.nos medlemsseminar fortalte blant annet informasjonsrådgivere ved Universitetet i Oslo om hvordan de jobber systematisk for å få flere forskere som både tar telefonen og uttaler seg når journalistene ringer. 

Det er uten tvil et viktig arbeid. Men det kunne ha vært en idé å jobbe like systematisk med å dyrke fram forskere som formidler gjennom andre kanaler. De siste tallene jeg har sett om forskere og formidling antyder at bare et sted mellom 10 og 15 prosent av norske forskere formidler jevnlig i offentligheten gjennom media (Morgenbladet 2009), og at særlig forskere innenfor naturfagene vegrer seg for å snakke med journalister. Jeg tror ikke de lave tallene handler om evne og interesse for å drive med forskningsformidling. Men det kan hende at nyhetsformatet ikke alltid passer alle. 

I leksikonet har vi forskere som kanskje ikke passer inn på lista over medievennlige forskere, fordi de ikke driver i bransjer der journalistene vanligvis jakter. Mye av det de skriver får likevel veldig mange lesere. En god del av dem tilhører også naturvitenskapen - for i leksikonverden er ikke naturvitere mangelvare.

Poenget er at institusjonene må vide ut synet på hva som er formidling og hvem som kan drive den. Vi må ha forskere som kan stille på tv, men når google er blitt hovedinngangen til kunnskapsuniverset er det ikke dumt å dyrke fram superformidlere til andre format også. Tusenvis av mennesker søker etter fagkunnskap hver dag, og nettbaserte leksikon (som Store norske), forskningsblogger m.m. kommer bare til å få større og større betydning.

Den gode nyheten er at her kan nye forskergrupper komme til i førstelinjetjenesten for formidling, dette er kanaler der skriveglade emerituser og sjenerte fagnerder kan være like mye verdt som et karismatisk utadvendt tv-tryne. Gode artikler på norsk kan dessuten nå svært mange lesere, så aktive forskere her kan både synliggjøre forskning og forskningsinstitusjoner (=pr-poeng). Kort sagt: Hvis du alltid vil være der det skjer, når det skjer, kan nettet være bedre enn Skavlan. Oppfordringen er herved gitt: Lag kurs i nettformidling og gi skriveglade forskere tid til å være på nett.