Hvordan forstå trolldomskriminalitet

I dette innlegget vil jeg diskutere noen scenarier eller forslag til hvordan trolldomskriminalitet og trolldomsanklager kan forstås. Som utgangspuntk for diskusjonen har jeg valgt den første trolldomssaken i Finnmark.

Drapet på lensherren
I 1601 ble nordmannen Christen Skredder og samen Morten Olsen dømt for å ha vært med på å drepe lensherren i Finnmark, Hans Olsen Kofoed med trolldom. Hans Olsen var Finnmarks første fastboende lensherre og hadde en svært aktiv rolle i både undersøkelser av grenseforholdene og i forhandlinger om grensen med Sverige. Han skulle også passe på at ikke engelskmenn begynte å drive fiske eller handel i Finnmark. På den ene side var Hans Olsen en svært viktig embetsmann for kongen. På den annen side var han aktiv i flere omfattende konflikter, og mange kunne ha interesse av å rydde ham av veien. Da han døde i 1601 ble det forstått som et drap, og to personer ble stilt til ansvar. Christen Skredder og Morten Olsen ble brent på bål, og det de hadde eid ble inndratt og ført inn i lensregnskapet. Det er fra denne kilden vi kjenner trolldomssaken.

Mulige scenarier
Med utgangspunkt i påstanden om at Christen Skredder og Morten Olsen hadde forgjort og drept Hans Olsen med trolldom er det flere mulige scenarier. A: Hans Olsen ble drept og de dømte var skyldige. B: Hans Olsen ble drept, men de dømte var uskyldige. C: Hans Olsen ble ikke drept, men de dømte var skyldige. D: Hans Olsen ble ikke drept og de dømte var uskyldige. Alternativene får ulike konsekvenser for hvordan trolldomsanklagene kan forstås:

Alternativ A: Lensregnskapets versjon
Alternativ A er at Hans Olsen ble drept av de to som senere ble dømt, og bekrefter slik sett påstanden i lensregnskapet. Christen Skredder og Morten Olsen ble imidlertid dømt for “forgjøring” uten at det ble spesifisert nærmere i lensregnskapet hva dette innebar.

En misforståelse som ofte oppstår når man hører om fortidens trolldomssaker, er at trolldom bare var overtro, og derfor ufarlig. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle. Den første trolldomslovgivningen i Norge ble innført på bakgrunn av særlig én bestemt hendelse der trolldom ble tatt i bruk. Dette var helbredelsesmagi eller såkalt hvit magi, det som i loven betegnes som ‘lesing, signing og maning’. Hvorfor ville man forby hvit magi, og brenne folk som bare var snille og ville hjelpe?

Cosmus Arildssøn var lagmann i Stavanger i første halvdel av 1580-tallet. I 1584 ble kona hans syk, og han fryktet at det dreide seg om forgjøring eller ond trolldom. Han tilkalte derfor flere såkalt ‘kloke folk’ for å gjøre kona frisk med mot-magi, som skulle motvirke den onde trolldommen. En av dem som forsøkte å helbrede kona var Jacob Jonson. Han skar fem blodige kors i kroppen hennes for å fri henne fra djevelens makt. Dette var en hendelse som vakte oppsikt. Magien ble regnet som ukristelig, og Jacob Jonson ble dømt av domkapitelet (kirkens domstol) til å bekjenne sine synder offentlig. I tillegg ble han truet med at han ville bli straffet med døden hvis han fortsatte med sine ukristelige kunster. Jørgen Erikssøn, som var biskop i Stavanger, sørget også for at denne formen for ukristelige handlinger ble forbudt ved lov. Denne forordningen ble gjort gjeldende for Stavanger og Bergenhus len i september 1584.

Det er vanlig å hevde at trolldomslovgivningen ble innført fordi myndighetene begynte å anse trolldom som en reell trussel, mens de tidligere hadde sett på trolldom som en illusjon. Man trenger imidlertid ikke tro på trolldom for å mene at det burde være forbudt å skjære kors i syke folk. Det folk gjorde rent fysisk når de utførte trolldom, som å skjære kors i folk, kunne også være skadelig, for eksempel føre til infeksjoner og død, selv om teorien som lå bak var såkalt ‘overtro’.

Dødelig kategorisering
I og med at korsskjæringen ble regnet som en type helbredende magi eller trolldom, ble også alle andre former for helbredende trolldom rammet av forbudet, og skulle straffes med døden. Dette er et godt eksempel på at måten handlinger kategoriseres på kan få store konsekvenser.

Christen Skredder og Morten Olsen ble dømt for forgjøring, men hvilke konkrete handlinger de ble anklaget for sier ikke lensregnskapene noe om. Det er altså uklart om de dømte påførte Hans Olsen fysisk skade. Det vi vet er at det de ble anklaget for var noe som ble forstått som forgjøring; en form for trolldom.

Alternativ B: Ukjent morder
Et alternativ til scenariet over er at Hans Olsen kan ha blitt drept av noen andre enn dem som ble dømt for drapet. Dette er et mulig alternativ selv om kildene ikke gir grunnlag for å mistenke noen andre for å være skyldige i drapet.

Alternativ C: Leiemorderen
Et tredje alternativ er at Hans Olsen døde en naturlig død, men at Christen Skredder og Morten Olsen hadde forsøkt å skade eller drepe ham med trolldom. Man kan altså hevde at de var skyldige i å planlegge og forsøke å drepe Hans Olsen selv om han døde av naturlige årsaker. I dette tilfellet kan de dømte ha trodd at de også var ansvarlige for Hans Olsens død.

I forskningslitteraturen er det dette alternativet som er mest utviklet. Rune Hagen har foreslått at samen Morten Olsen kan ha utført trolldommen på oppdrag fra nordmannen Christen Skredder. Tolkningen tar utgangspunkt i at Christen Skredder var en relativt rik mann, og at det ikke var uvanlig å kjøpe trolldomstjenester av samer. Hvis dette stemmer dreier det seg ikke bare om trolldom, men også om at Christian Skredder bestilte et drap og at Morten Olsen mottok betaling for å ta livet av Hans Olsen.

Alternativ D: Justismord
Det siste alternativet er at Hans Olsen døde en naturlig død, og de to dømte ikke hadde noe med saken å gjøre. Kanskje noen så Hans Olsens død som en anledning til å kvitte seg med Christen Skredder og Morten Olsen i tillegg. Kanskje var det Hans Olsen selv som anklaget Christen Skredder og Morten Olsen på dødsleiet? Dette er en praksis som beskrives i flere av de senere sakene fra Finnmark.

Hvor konkret var trolldommen?
Det kan være vanskelig å avgjøre hvor konkrete handlinger som ligger bak en trolldomsanklage. Noen tilfeller, slik som korsene, viser til helt konkrete og beviselige handlinger. Senere på 1600-tallet var det derimot saker som ikke hadde en slik konkret side. Dette var gjerne saker der den anklagede hadde blitt beskyldt for trolldom av andre trolldomsdømte som var utsatt for tortur. Vedkommende ble dømt på bakgrunn av disse beskyldningene, og torturert til vedkommende tilsto og oppga navn på andre trollfolk. I mange saker er det imidlertid uklart om det lå konkrete handlinger bak. Man kan derfor ikke gå ut fra at trolldom bare var fantasi eller at alle som ble dømt var uskyldige.

Kilder
Kilder til trolldomssakene mot Christen Skredder og Morten Olsen:
Lensregnskap, Vardøhus, 16010501-16020501, oppb: RA: 34 a
Permanent sidelenke: http://arkivverket.no/URN:db_read/rk/21172/34/

Hendelsen med konen til lagmannen i Stavanger og de blodige korsene er beskrevet nærmere i Norsk idéhistorie bind II. Tankeliv i den lutherske stat 1537-1814 av Nils Gilje og Tarald Rasmussen (Aschehoug 2002) fra side 241 til 245.

Powered by Labrador CMS