Vampyrer er i vinden for tida. Med jevne mellomrom er det slik. Vampyrene har vært en del av populærkulturen i over 100 år. En forklaring på hvorfor det er slik, er at vampyrer er særdeles brukbare som motiver i film og litteratur. De knytter seg til skrekk, gru, seksualitet og blod, og framstår nesten alltid som både tiltrekkende og frastøtende. På denne måten er vampyrene å anse som symboler som kan fylles med varierende innhold. Historiene om vampyrer kan formidle svært ulike ideer og temaer.

Jeg vil i denne teksten gjøre noe så utdatert og gammeldags som å gjøre en allegorisk tolkning av de vampyrfortellingene som for tida er mest populære. Slik finner jeg homofilidebatten i True Blood/Southern Vampire Series og den katolske kirke i Twilight.

Allegoriske fortolkninger ser tekster eller filmer som å formidle eller handle om noe annet enn det handler om ved første øyekast. Elementer i en film eller ei bok blir dermed behandla som symboler. Et symbol er et flertydig tegn som frakter en mening utover symbolet i seg sjøl. For eksempel er et flagg noe mer enn en tøybit med bestemte farger. Symboler er som regel likevel ikke helt tilfeldige når det gjelder hvilken mening de frakter. Blod er et symbol som peker mot en bestemt virkelighet. Det kobles gjerne til noe som har med liv og/eller død å gjøre. Dessuten er symboler ofte brukt før, noe som bidrar til å bestemme hva de kan mene eller uttrykke.

Vi kan vel være ganske enige om at vampyrer ikke finnes i virkeligheten. De finnes i fortellinger, i sagn og mytologier, i bøker, filmer og TV-serier. Dermed er fortellinger om vampyrer i utgangspunktet fortellinger som er fjerna fra den virkeligheten du og jeg rusler rundt i til daglig. Forfatterne av vampyrfortellingene om Isabella Swan og Sookie Stackhouse (se forrige blogg for en presentasjon av bøkene) kan dermed ses som å være uavhengig av samfunn, sosial kontekst og virkeligheten når de skriver.

Jeg vil argumentere for at de ikke er uavhengige av sosial kontekst. Heller ikke tror jeg de ønsker å være det eller framstå som det. Begge forfatterne, Stephanie Meyer og Charlaine Harris, bruker nettopp den amerikanske nåtidige virkeligheten som ramme for sine fortellinger om unge kvinners/jenters møte med mer eller mindre skremmende og fantastiske vampyrer. Der tidligere tiders vampyrfortellinger gjerne handla om relasjonen mellom aristokrati og arbeiderklasse, om dekadanse og makt, er det andre temaer som kommer til syne i de nye.

Harris, True Blood, og Sookie Stackhouse først. Denne fortellingen, foreløpig som en bokserie i ni deler og en TV-serie i to sesonger, er satt i sørstatene i USA, i et område kjent for politisk og religiøs konservatisme. Rammefortellingen her er at vampyrene har ”kommet ut av kista”. Gjennom oppfinnelsen av syntetisk blod trenger de ikke leve i skjul. De kommer ut verden over og ønsker sosiale rettigheter. De udøde vil leve åpent i samfunnet, side om side ved levende mennesker. Dette blir særdeles omdiskutert. Staten gir dem delvise borgerrettigheter, men ikke anledning til å gifte seg. På global basis varierer det sterkt hvordan landene løser det. De skandinaviske landene, det protestantiske Europa og Canada nevnes sammen med USA som steder der vampyrrettighetene står sterkt, mens resten av verden er langt mer forsiktig. Vampyrene gjør seg bemerka i det amerikanske samfunnet på ulike områder. For eksempel blir de representanter for det litt mer kinky når det gjelder sex. De har egne vampyrbarer som gjerne frekventeres av mennesker som vil…som omtales som ”fangbangers”.

I USA er motstanden mot vampyrene stor. Sentrale i motstandskampen er de konservative kristne. Det blir til og med laga et eget kirkesamfunn , The Fellowship of the Sun, som har kampen mot vampyrer og vampyrrettigheter som sin hovedsak. I introen til TV-serien True Blood kan man se et skilt ved ei kirke der det står ”God hates fangs” (Gud hater hoggtenner).

Nå er det mulig å skjønne hvor jeg vil. Denne siste er en enkel, men smart referanse til et vanlig uttrykk i deler av konservativ kristendom i USA: ”God hates fags” (Gud hater homser). I fortellingene om Sookie Stackhouse er måten vampyrene og debatten om vampyrene beskrives på lett å sammenlikne med homofilidebatten, særlig i USA. En enkel likhet er hvordan vampyrenes rettigheter beskrives på verdensbasis. Kartet blir tilnærma likt kartet over land med liberal lovgivning når det gjelder homofili. Videre er vampyrbarene rimelig lik homsebarene. Argumentene til vampyrmotstanderne i bøkene og TV-serien er de samme som argumentene til homofilimotstanderne i samfunnet. Vampyrer og homofili er ondskap, unaturlig og mot Guds skaperorden. Sex med vampyrer og homofili er galt blant annet fordi det ikke er reproduktiv sex. Måten vampyrforsvarerne beskrives på er tilsvarende likt de liberale i homofilidebatten. De angriper intoleranse og feilaktig bruk av kristen argumentasjon. De legger vekt på at man skal ha like rettigheter og behandles likt uansett om man er ulike. Og hele vampyrdebatten beskrives som tredelt: Motstandere står mot tilhengere, og i midten står den forsiktige majoritet som kan trekkes i begge retninger.

I Twilight-serien er ikke denne allegorien like lett å se. Her er det andre sider ved samfunnet som blir behandla symbolsk. Den allegorien jeg skal trekke fram, er på ingen måte like sentral som vampyr/homofili-saken i Sookie Stackhouses verden. Samtidig er den besnærende, og forholdsvis spekulativ (det innrømmer jeg glatt!). Men jeg tar sjansen. Vampyrene i Isabella Swans verden lever ikke åpent. De lever i skjul. De aller fleste ernærer seg av menneskeblod, mens de vampyrene Bella treffer, har lært seg å leve av dyreblod i stedet. I vampyrenes parallelle verden er det et klart hierarki. Vampyrene lever stort sett i små grupper med klare, men uskrevne regler for hvordan å opptre. Reglene er bestemt og kontrolleres av en stor gruppe vampyrer i Italia, de såkalte Volturi. Denne gruppa er over to tusen år gammel, og styres av noen få vampyrer som alle beskrives som mer eller mindre maktsyke, og som kledd i underlige, pompøse klær. Når en vampyr et eller annet sted i verden bryter reglene, er det Volturi som står for dom og straff. Volturi beskrives som særlig opptatte av at nye vampyrer ikke skapes på gal måte.

Den allegoriske fortolkningen peker her ikke overraskende på hvordan Volturi ser ut til å tilsvare Den katolske kirke. Beskrivelsen av en topptung, tusenårgammel organisasjon med rare klær og oppheng i korrekt unnfangelse er besnærende. Når den i tillegg lokaliseres i Italia, er fristelsen for stor. Jeg må konkludere med at Stephanie Meyer her på en eller annen måte anvender den katolske kirke til å formidle noe om Volturi. Eller er det tvert imot?

Å peke på allegorier i litteratur og film er i utgangspunktet en ganske enkel øvelse. Spørsmålet som likevel bør stilles i forlengelsen, er hva allegoriene innebærer. En måte å se det på, er at bruken av gjenkjennbare fenomener, størrelser og/eller debatter fra virkeligheten fungerer i film og litteratur. De kommuniserer gjennom at de knytter seg til noe som allerede er kjent for seeren/leseren. Når seeren ser et kirkeskilt med teksten ”God hates fangs”, knyttes det til det mer kjente uttrykket. En annen måte å se dette på er å anta at forfatterne av vampyrfortellingene ønsker å si noe også om andre ting enn vampyrer. Charlaine Harris kan ses som å plassere seg i homofilidebatten gjennom beskrivelsen av vampyrmotstanderne. Stephanie Meyer kan ses som å komme med en subtil kritikk av den katolske kirke.

Vel å merke skal man ikke ut fra dette falle for fristelsen til å se litteratur eller film som pakker med meninger og budskap om dette og hint. Dette har norskundervisningen gjort nok av med sine stiloppgaver om hva som er budskapet i den eller den boka. Fortellinger skal få lov til å være rett og slett fortellinger.

Ikke desto mindre, det er interessant å se hvordan fortellinger kommuniserer, hvordan symboler brukes og formidler. I vampyrfortellingene skjer det som ofte skjer i litteratur med symboler, i følge gode, gamle Roland Barthes: En bestemt størrelse, en person eller et fenomen tømmes for innhold og fortelles på nytt med til dels nytt innhold. Vampyrer ser ut til å være gode til dette formålet. De kan brukes til å fortelle ganske ulike historier. Samtidig er vampyrene ikke helt føyelige. Til tross for eventuelle koplinger til homofilidebatt eller katolske kirker, fortsetter de å være knytta til død, liv, blod, sex, skrekk og glede.