Ordet ”lavendel” minner meg om en gammel låt av bandet Marillion, ”Lavender”. En annen i rommet forteller at det minner ham om en reise til Kroatia der det lukta lavendel. I skrivende stund sitter jeg og hører på Trygve Aas-Olsen. Det er han som får oss til å tenke på lavendel.

Forsker – kom fram!
Trygve er ekspert på kronikker, på å skrive for folk på en måte som folk forstår. Han er en av lærerne på kurset Allmennretta forskningsformidling. Kurset er til for doktorgradsstudenter i samfunnsfag, kulturfag og språkfag på Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (i parentes bemerka: La oss kalle det UiT heretter. Ok?).

Når jeg våger å skrive midt inne i Trygve sitt opplegg, er det fordi jeg har vært med på det før. Og det er fordi jeg er faglig ansvarlig for kurset. Altså kan jeg våge å sette meg litt på sidelinja, se på deltakernes engasjement – og komme med en liten beretning om kurset.

Ved UiT er vi inne i ei tid der vi satser på samfunnskontakt og formidling. En måte vi gjør dette på innenfor de ovennevnte fagområdene, er ved å kurse forskerstudenter i formidling. De får tilbud om kurs i vitenskapelig og allmennretta forskningsformidling. Det er det siste jeg er ansvarlig for.

Kurset går over tre dager. På onsdag starta vi. Ni deltakere fra ni forskjellige fagområder kom sammen. De presenterte seg – med klare føringer. På et minutt skulle de fortelle hvem de er og hva de forsker på. Jammen er det vanskelig. Like vanskelig som å skrive en tekst på 1000 tegn retta mot allmennheten. Det hadde de gjort i forkant av kurset, som bakgrunn for flere av kurslederne.

Forsker – kom på scenen! Forsker – skriv til meg!
Etter å ha blitt kjent med hverandre var det tid for et praktisk opplegg. Skuespiller Bernt Bjørn, flere ganger mentor for Forsker grand prix, fortalte kort om å presentere noe muntlig. Deretter fikk deltakerne prøve seg. Og Bernt instruerte og justerte. Vi lo. Vi som var der, kan plutselig en hel masse om klebersteinsbrudd i Nord-Norge.

Dagen etter starta med ei økt om forskning og sosiale medier. Vi snakka om hvordan bruk av sosiale medier kan gi deg som forsker flere lesere. Om hvordan du som forsker kan kommunisere med omverden gjennom Twitter, Facebook og andre kanaler. Og om hvor utfordrende det kan være å fortelle om forskningen din på 140 tegn.

Da klokka var halv elleve, fikk vi besøk. Nina Kristiansen, redaktør for denne bloggens hjemsted forskning.no, hadde fått i oppdrag å snakke om å skrive for folk, med bloggteksten som utgangspunkt. KOM FRAM MED HOVEDPOENGET SÅ FORT SOM MULIG, sa hun. Med caps/lock på.

Forsker – si hei til verden!
En del av å komme ut i verden med forskningen handler om media. Journalister og forskere tenker ikke likt. Mildt sagt. Vi forskere vil gjerne si ” kontekst”, ”diskurs” og ”kartografi” i fred. Mona Solbakk fortalte oss at det får vi ikke lov til. Hun brukte den strenge stemmen, satt brillene litt lenger ut på nesen, og slo fast at ordene må kunne bli forstått.

Det samme gjorde journalistene Jostein Larsen-Østring og Rune Alexandersen i Nordlys som vi møtte til slutt på den andre dagen vår. Jostein og Rune har laga en hel artikkelserie om UiT. De ba oss om å være direkte, om å finne det som er aktuelt her og nå. ”De virka så seriøse og ordentlige,” sa en av deltakerne om journalistene vi møtte. Ned med barrierene, sier jeg. Det er bra å snakke med journalister, det er bra å få forskningen sin ut til folk gjennom media. Men vi trenger trening.

I dag morges trente vi. Hver av deltakerne måtte presentere et prosjekt – en kollega sitt prosjekt. De var konsentrerte. Da Michael forklarte om omdømmebygging i kommunene, om hvordan kommuner forsøker å ta seg godt ut, var med det flid og en viss engstelse for at Martin ikke skulle kjenne igjen forskningen sin. Et fint ansvar å kjenne på!

Lavender
Jeg husker ikke lenger sangen ”Lavender”. Den ligger der en plass langt tilbake. Men ordet treffer meg. Trygve treffer meg gjennom å bruke det. Når han snakker om skriving, er dette et av hovedpoengene hans. Vi må sikte mot hvert enkelt menneske. Jeg tenker at dette er et hovedpoeng i allmennretta formidling. Vi må rette det vi sier og skriver mot en person. Da treffer vi fort mange.

Etterskrift

Egentlig tenkte jeg å skrive om begrepene “forskningsformidling” og “forskningskommunikasjon”. Det falt ut. En annen gang, kanskje.