Vi har lagt bak oss noen uker med nyttårshilsener, og her i Nord-Norge markeres det nye året også i disse dager gjennom at sola er på vei tilbake.

Å hilse hverandre et godt nytt år er god skikk og bruk. Det gjelder i de fleste lag av samfunnet og på tvers av ulik religiøs tilhørighet.

Nyttårshilsener er imidlertid litt annerledes om man mener at verden, tida og samfunnet ikke er noe å rope hurra for. Om verden er et sted der djevelen vandrer rundt for å forderve mennesker, blir hvert nye år et nytt år med nye sjanser for djevelen. I enkelte konservative kristne sammenhenger blir det nye året gjerne plassert inn i en slik sammenheng.

I min forskning på den læstadianske vekkelsesbevegelsen i Nord-Norge har jeg gjort analyser av nyttårshilsener i månedsbladet Under Vandringen. Bladet har på det meste hatt cirka 2500 abonnenter og nesten 8000 lesere. I dag er disse tallene litt mer enn halvert. Nesten alle januarutgavene av dette bladet inneholder en tekst der redaktøren ønsker leserne et godt nytt år.

Tekstene viser en analyse av samfunnet og tida som er mørk, mørk og atter mørk. ”Tidens farer” er en klassisk overskrift. I tekstene beskrives den verden vi lever i som en ond verden, som en makt med det mål å føre mennesket ut i fortapelse. Dette henger sammen med den gamle pietistiske ideen (uttalt av Pontoppidan i klassikeren Sandhed til Gudfrygtighed fra 1737) om at mennesket har tre fiender: Djevelen, verden og ens eget kjød. Her blir verden å anse som en egen størrelse som spiller på lag med både den onde sjøl og den enkeltes kropp. Samfunnet vi lever i, blir det stadig skiftende uttrykket verden velger. Og det blir ingen grunn til å uttrykke optimisme over utviklingen.

Utviklingen beskrives som entydig: Det går nedoverbakke. Et stadig gjentatt poeng i nyttårshilsenene er at vi lever i de siste tider, at de siste tider er kommet. Det finnes mange bibelske motiver å hente inn i denne sammenhengen: Vi fortelles som å leve i ”Noas og Lots dager”, det vil si i de tider der alle Guds skaperordninger er i ferd med å falle sammen. Denne endetidstankegangen eller apokalyptikken er vanlig innenfor konservativ kristendom, ikke bare i Norge, men i store deler av verden.

I amerikansk evangelikalsk kristendom knyttes særlig homoseksualitet til endetidsvisjonene. Homoseksualitet blir sett både som et symptom på og som en årsak til det ondes økende påvirkning på verden. For eksempel fikk homofile og feminister skylda for 9/11 av sentrale kristne predikanter som Pat Robertson og Jerry Falwell.

Ofte er det begrepet ”sodomi” som anvendes i beskrivelsen av homoseksualitet. Teologen Mark Jordan har i sin forskning vist hvordan begrepet sodomi aldri er nøytralt og deskriptivt, men fulgt av fordømmelse og en mer eller mindre uttalt katastrofedimensjon. Den som bruker ”sodomi”, plasserer seg slik sett inn i en gruppe kristne der troen på verdens ondskap og snarlige undergang er sterk.

At vi beskrives som å leve i ”Noas og Lots dager”, innebærer en advarsel om at verden er inne i en fase av verdsliggjøring, oppløsning og forvirring. Flere temaer og fenomener beskrives konkret i denne sammenhengen. Og fenomenene varierer etter som tidene endres.

Tidlig på 1950-tallet nevnes UFO-hysteriet som et tegn på undergangen. På 1960- og 1970-tallet er det mer jordiske fenomener som gjelder, fra ungdomsopprørene i Europa og krigen i Vietnam til likestilling, abort, homofili og samboerskap. 1980- og 1990-tallet bringer de store endringene i verdens stater, miljøverndiskursen, samt det tydelige endetidstegnet Rosemarie Køhn. En kvinnelig biskop i Den norske kirke var for læstadianske predikanter et klart tegn på at den kirka som skulle bevare Guds orden og sannheten, i stedet hadde gjort et ”knefall for verden”.

Overgangen fra gammelt til nytt år markeres i de fleste kulturer, uansett hvilken tidsregning man følger. Markeringen har en syklisk dimensjon, gjennom at den går inn i en rekke av tidligere nyttårsmarkeringer. Samtidig gir nye år muligheten for andre historiesyn og samfunnssyn.

Det nye året gir et utgangspunkt for å reflektere over hvor man står, som individ og som samfunn. Har man som person opplevd et annus horribilis, kan det nye året markere muligheten for å starte på nytt. Lever man imidlertid med en verdensanskuelse der man teller ned til verdens undergang, blir det nye året et steg nærmere undergangen.

Og en nyttårshilsen blir en mulighet til å trekke fram det som bekrefter tidas snarlige slutt. Slik sier nyttårshilsener, -markeringer og -refleksjoner noe om hvem du er, uten at du låser deg fast der. Året er nytt, og kan komme til å bli godt.

Godt nytt år!

For øvrig mener jeg at det bør bygges jernbane i Nord-Norge.