Gratulerer med dagen! I dag er det 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen. Verden feirer hvor langt kampen har kommet for like rettigheter uansett kjønn, og markerer hvor langt det er igjen før kampen er vunnet. Og den siste uka har vist at kjønn fortsetter å være et tema som skaper debatt og temperatur.

”Feminism is for everybody”, skreiv den amerikanske kjønnsforskeren og feministen bell hooks i 2000. hooks understreker at feminisme åpenbart også er for menn. Det er ikke vanskelig å være enig med henne. Patriarkatet, som på ulike måter fortsetter å være en rådende ordning i de aller fleste samfunn, er ingen sympatisk størrelse. I patriarkalske samfunn er det noen menn som dominerer og har de fleste fordelene, mens kvinner og andre menn kommer dårligere ut. Å være feminist er slik sett ikke noe annet enn å være for et samfunn med rettferdig fordeling, et samfunn der kjønn ikke bidrar til å avgjøre lønnsnivå, rettigheter, status og makt.

Ettersom patriarkatet virker så forskjellig fra sted til sted og tid til tid, er det likevel tilsvarende mange måter å være feminist på. Etter at stemmeretten også blei gitt til kvinner i Norge for rundt 100 år sia, var det andre temaer som kom på dagsorden. Norge regnes av mange, deriblant FNs Human Development Report, som et særdeles likestilt samfunn. Dette har fått flere feminister til å rette blikket utover. Er det dermed viktigere å kjempe feminismens kamp internasjonalt enn nasjonalt? Dessuten er det jo verdt å spørre om man må kalle seg feminist for å være feminist.

Under en lunsj i forrige uke var temaet 8. mars. Jeg slo fast at jeg ikke kommer til å delta i 8.mars-toget i år heller. Som alltid. Jeg får meg aldri til å gå i toget. Og jeg vet ikke helt hvorfor – trolig en blanding av vanesak og mangel på evne og lyst til å gå i politiske marsjer. Jeg er altså ingen 8. marstogsfeminist, samtidig som jeg vet at de som går i toget langt fra er en ensarta masse. Parolene varierer, og det samme gjør motivasjonen og den politiske overbevisningen til deltakerne.

Kjønnsforskeren og sosiologen Cathrine Holst skriver i sin utmerka innføringsbok Hva er feminisme om hvordan feminismen kan sies å komme i flere bølger. Den første starter allerede på 1800-tallet (om ikke tidligere), den andre skjer i 1960- og 1970-tallet, og den tredje kommer på 1990-tallet. I de ulike bølgene er det forskjellige tema som står på dagsorden. Den første bølgen rommer både liberale middelklassekvinner som kjemper for stemmerett og like rettigheter og arbeiderklassekvinner som kjemper for anerkjennelsen av kvinners bidrag i samfunnet. Den andre bølgen rommer det som har skapt stereotypiene om kvinnebevegelsen og feminismen. Samtidig er det også i denne bølgen et stort mangfold. Uansett er det noen temaer som står fram, som abortkampen og kampen for likestilling. I tillegg blei her patriarkatet et viktig begrep, særlig for radikalfeministene, som fokuserte både på samfunnsforhold og på familieforhold. Dermed blei det personlige og private også objekt for politisk analyse. Den tredje bølgen rommer en fornyelse av feminismediskusjonen. Som Holst peker på er det nå flere enn ressurssterke kvinner som deltar. Både menn og tidligere marginaliserte kvinnestemmer kommer med i diskusjonen. Med Judith Butler i ryggen blir det stilt spørsmål ved sjølve kategoriene kvinne, mann og kjønn. Denne nye bølgen er også kalt en mer individualistisk feminisme, uttrykt for eksempel i den svenske antologien Fittstim.

Feminismebølgene har sin klare parallell i hvordan i alle fall den humanistiske kjønnsforskningen har utvikla seg. For enkelhets skyld kan man snakke om tre bølger her også. De første som stiller spørsmål ved den rådende forskningen, finner at den er mannsfokusert og usynliggjør kvinner. Dermed blir det kvinneforskningens oppgave nettopp å synliggjøre kvinner. I historiefaget kalles denne strømningen for ”her-story”, i motsetning til ”history”. I mitt fag, religionsvitenskap, har man i etterkant av denne bølgen betegna denne metoden som ”add women or goddesses and stir”. I forlengelsen av denne bølgen kommer den neste bølgen, sjøl om bølgebevegelsen er mindre tydelig, der man fokuserer på forskjellene mellom sosialt kjønn (gender) og biologisk kjønn (sex). Det er her Harald Eia har satt seg fast i sin forståelse av kjønnsforskning og kjønnsforskjeller. Neste steg i forskningen er markert ved overgangen fra kvinneforskning til kjønnsforskning. Dette innebærer at forskningsinteressen for en stor del dreier seg om mer enn bare kvinner. Kjønn blir mer enn menn eller kvinner, og kjønn blir en kategori for analysen av samfunn og historie.

I dag er det mulig å forske på kjønn på flere ulike måter. Og det er mulig å være feminist på flere ulike måter. Du trenger heller ikke være feminist for å være kjønnsforsker eller forske gjennom å anvende et kjønnsperspektiv. Men for de aller fleste av de sistnevnte er nok feministiske sympatier til stede på et eller annet nivå.

Et litt morsomt eksempel på at kvinnekampen (eller kjønnskampen) er kommet ganske langt i Norge, er at meget omtalte vellykka menn rundt 40 har internalisert normer og idealer vunnet som resultat av feministisk kamp, og at de kanskje har gjort det uten helt å ville det sjøl. Karl Ove Knausgård skriver i sin særs omtalte bokserie om seg sjøl og sitt liv flere steder om det å være mann. Og det interessante her er jo når han uttrykker 1800-tallsidealer om kjønn og familie. Dette gjør han i første bok av Min Kamp, når han fantaserer om å være en 1800-tallsmann som ikke trenger ta ansvar for barnestell og matlaging. Samtidig er han i praksis et resultat av feminismen gjennom å være hjemmeværende trebarnspappa. Harald Eia gjør i sin nye programserie sjøl en Knausgård gjennom å trekke inn familien sin og det private. Og han må, som ressurssterk middelklassemann i 2010, vise at det er en sfære og rolle han behersker. Samtidig prøver han å gjøre et opprør mot sine sosiologilærere fra utdanningen sin. Fordi han har et behov for å være en Mann som skiller seg fra Kvinnen.

Jeg er feminist. Men jeg vet ikke helt hvilken type jeg er. Jeg er av den typen som ikke vil ha en merkelapp klistra på meg. Altså en stereotypisk skikkelse i 2010. Jeg kjenner meg igjen i småbarnsforelderslitet og 1800-tallsfantasiene til Knausgård. Og jeg vasker mitt hus og skifter bleier, om ikke med glede så uten spørsmål. Og jeg forsker på kjønn med en ide om at det er viktig å gjøre det, også som mann. Ideen min er at det aller viktigste er å se at det fortsatt er snakk om og handler om kjønn i samfunnet, i politikken, i kulturen, overalt. Ser man det, ja, da tror jeg jammen man er feminist.