Jul i Svingen og mannsrollen. Et bakhtinsk førjulsangrep på Morgenbladets Simen Sætre

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Årets julekalender på NRK er Jul i Svingen, en serie om det vesle bygdesamfunnet Svingen et sted på Østlandet. I sentrum står barna og noen av foreldrene. Som seere følger vi familiene og det lille samfunnet i førjulstida, med juleforberedelser, Lucia-tog, vinteraktiviteter og lek.

I Morgenbladet fredag 11. desember skriver journalisten Simen Sætre om Jul i Svingen. Her gir han til veie en fortolkning av Jul i Svingen som å være et uttrykk for farsrollens sammenbrudd. Med særlig vekt på karakteren Marvin, pappaen til Linus, slår Sætre fast at det skjer en ”fullstendig nedrivning av farsautoriteten”. Marvin beskrives som å være et foreløpig bunnivå i en utvikling der fars rolle og betydning er svekka.

Jeg vil her argumentere for at Sætre både gjør en klassisk feilslutning og en tabloid overfortolkning. Og det er ikke småtterier jeg lader med. Som ammunisjon har jeg teorier fra sjølveste Mikhail Bakhtin, den russiste litteraturteoretikeren. Mitt hovedpoeng er nettopp at Jul i Svingen ikke kan ses som det ene eller det andre, men som et verk som rommer flere mulige måter å være far på og flere mulige tittemåter.

Aller først er det verdt å ta en titt på Marvin. Marvin er far til Linus og Klara, og er mannen til Agnetha. Agnetha beskrives i serien som en slags superkvinne. Hun er oppfinnsom og handlekraftig, snill og bestemt, og rasjonell og positivt forutsigbar. Marvin er det tvert motsatte. Viktigst er det likevel at Marvin alltid mener det godt. Marvin er snill. Sjøl om han gir Linus en lang serie av tomme esker som kalender, sjøl om han sniker seg bort fra julestria og Agnetha, sjøl om han heiser lille Nure opp i en heisekran, sjøl om han jukser under barnas skistafett. Det er bare tull med Marvin. Men Linus og Klara elsker ham. Og mine jenter på fire og fem, som er mitt skalkeskjul for å sitte rørt hver dag og se på TV, elsker ham og sier flere ganger hver dag: ”Pappa, du e han Marvin!”

Simen Sætre har sett seg blind på Marvin. For sjølsagt er det bare tull med Marvin. Han gjør særdeles mye rart som får en hver forelder til å krympe seg. Men Marvin er likevel ikke den eneste pappaen eller mannen i Jul i Svingen. Og alle fedrene gjør ikke som Marvin. Da skulle jeg ha vært enig med Simen Sætre.

Bakhtin understreker flere steder at en tekst eller et verk bør ses på som flerstemmig, polyfont eller dialogisk. En tekst eller et verk har flere stemmer og meninger, og er ikke alltid i samklang eller symfoni. Det er flere ytringer til stede samtidig. Og i fortolkningen av Dostojevskij slår Bakhtin fast at en tekst gjerne er uenig med seg sjøl. Dette er nyttige prinsipper i lesningen av en tekst eller tittingen på en TV-serie. De forebygger ideen om at det bare finnes en tolkning og om at en tekst kommuniserer klart og entydig. Bakhtin sier også at stemmene i en tekst eller et verk ikke nødvendigvis står på linje. Det er alltid slik at noen stemmer høres bedre og vil høres bedre enn andre. Det skjer en monologisering slik at noen ytringer ønsker å stå fram som de beste.

Jul i Svingen kan vanskelig ses som en fullstendig nedrivning av autoriteten av farsollen. Det er nemlig flere fedre som avbildes. Og de ulike fedrene er nettopp ulike som fedre. På sida av Marvin er det særlig en far som gis mye plass. Biggen er pappa til Åsa. Han framstilles som det rake motstykket til Marvin. Han driver ”Biggen brus og bensin”, er langrennstrener for ungene, og er aktiv i lokalmiljøet. Biggen ser også ut til å ha et særlig ansvar for Åsa ettersom vi svært sjelden får treffe mammaen hennes. I møte med ungene er han stabil, stødig, ansvarlig, rolig og alltid blid. Motsetningene (ikke konfliktene) mellom disse to fedrene står helt sentralt om man skal se Jul i Svingen ut fra et kjønnsperspektiv. De er representasjoner for ulike potensialer fedre har. I tillegg til disse to er det også andre fedre til stede, dog i biroller. Pappaen til Atif er muslimen som lar seg rokke. Pappaen til Victoria er anonym, men typisk. Til slutt kan nevnes pappaen til Børre, som først og fremst er til stede ved sitt fravær.

Summen er at det er mange farsroller, at foreldreautoriteten eksisterer på ulike måter, og at dagens pappa kan framstå som forskjellige typer. Summen er ikke at farsrollen og foreldreautoriteten er brutt fullstendig sammen. Simen Sætre hevder i sin analyse av Marvin Jul i Svingen at Far er det nye Barn. Jeg hevder at dette er en feilslutning. Heller er det rett å si at noen fedre er som barn. Det er i seg sjøl en nyskaping de siste (ti)årene som også mannsforsker Jørgen Lorentzen viser blir behandla i den etter hvert omfattende pappalitteraturen.

Som kjønnsforsker er jeg lært opp til at det er bra å se hvordan både menn og kvinner blir framstilt. Dermed kan det her være på sin plass med et sideblikk både til kvinner og barn. De mødrene som blir framstilt i Jul i Svingen, er tilsvarende flertydige. Superkvinna Agnetha er nevnt. I tillegg har serien sin Tårnfrid, i mammaen til Børre, som aldri har tid til annet enn jobben og glemmer kalender og julemat. Grethe, mammen til Nure (som for øvrig er den eneste som fast omtales med etternavn i boka fra TV-serien), er nevrotisk og overbeskyttende. Mammaen til Victoria er blond, vakker og særs hyggelig. Og mammaen til Atif er muslimen som lar seg rokke. Skulle man ta for seg en av disse, la oss si den nevrotiske Grethe, kunne man slå fast at Jul i Svingen gir uttrykk for hvordan mødre er overbeskyttende nervevrak i dag. Sjølsagt blir det feil.

I framstillingen av ungene er det – om noe – påfallende hvor liten rolle kjønn spiller. Ungene er like aktive, snille og slemme uansett kjønn. De diskuterer i en episode hvem som er feigest av gutter og jenter, men konkluderer, ikke overraskende, med at det er uavgjort.

Simen Sætre, du tar ikke feil! Men du overdriver når du trekker fram den ene karikerte karakteren og lar ham representere noe veldig stort. Her er det flere stemmer i sving. Ikke i stua vår, riktignok. Der er ungene særs enstemmige og monologiserende når de hver dag messer at jeg er Marvin. At jeg hardnakka ønsker heller å være Biggen, hjelper lite. Den enkle og tidsriktige løsningen er sjølsagt at jeg, og de fleste fedre med meg, er noen deler Marvin, noen deler Biggen, og noen deler av andre mer eller mindre tilstedeværende fedre.
Med ønske om en god og svingende jul til Simen Sætre og andre Jul i Svingen-tittere!

Powered by Labrador CMS