En skole i Drammen nekta sine elever å bruke nisselue, samt kalte festen for ”vinterfest” heller enn ”julefest”, av hensyn til de elevene som tilhører Jehovas Vitner. Dette er ikke første gangen det blir debatt rundt julesymboler. Jeg skal ta dere med til Skjervøy i Nord-Troms, til den såkalte juletrestriden.

Høsten 1971 var det en stor konflikt om hvorvidt Skjervøy kirke skulle ha juletre eller ikke. Den læstadianske delen av menigheten kjempa mot juletreet, som de så både som en avgud og som unødvendig tant og fjas. Soknepresten kjempa for juletreet. Han tapte. Juletreet er fortsatt ikke i bruk i Skjervøy kirke.

Skjervøy er et tettsted og en kommune på kysten av Nord-Troms, og et kjerneområde for læstadianismen, som er en konservativ kristen lekmannsbevegelse med bakgrunn i vekkelser på 1800-tallet.

Du grønne, glitrende tre – god dag eller farvel?
I etterkrigstida starta en fornyelse av Den norske kirke, gjennom nye salmebøker, liturgier, bibeloversettelser og åpning for kvinnelige prester. I tillegg var mange i den generasjonen prester som blei utdanna på 1960-tallet opptatt av å finne nye måter for kirka å nå ut til så mange som mulig på. En slik prest var Inge Eidhamar, som i 1967 overtok som sokneprest i Skjervøy menighet etter Ola Drevvatne. Arbeidet hans blei oppfatta som problematisk blant flere av læstadianerne.

Blant de kulturkonservative læstadianerne var det få eller ingen som sjøl hadde juletrær i hjemmene. De siste årene har dette endra seg noe. Flertallet har fortsatt ikke juletre, men det er ikke lenger uvanlig å se juletrær i læstadianske hjem.

Det var Eidhamars forgjenger som fjerna juletreet fra Skjervøy kirke etter initiativ fra det læstadiansk prega menighetsrådet. Fram til Drevvatnes tid hadde juletreet vært en vanlig del av interiøret i Skjervøy kirke ved juletider. For Drevvatne var det likevel ingen stor sak da menighetsrådet vedtok at juletreet skulle fjernes fra kirka.

Mange i Skjervøy-menigheten, særlig ikke-læstadianerne, savna juletreet i kirka, og forlangte skriftlig et menighetsmøte om saken. Det endte med et klart flertall mot juletre i kirka. Valget utløste et skred av reaksjoner, både i lokalavisene og til en viss grad i riksdekkende media.

”Et djevelsk angrep til ære for Den norske kirke”
Kanskje var det Eidhamars første innlegg som innleda stormen i avisene. Med fete typer lyste overskrifta mot leserne av Nordlys, 26. november i 1971: ”Et oppgjør på bred front er nødvendig”. Her tok Eidhamar opp langt mer enn bare juletreet. Han kom med voldsom kritikk av det læstadianske miljøet og av predikantene spesielt, som han mente styrte alt som skjedde av kristne aktiviteter i menigheten. Med ord som hat og menneskeforakt til å beskrive de læstadianske predikantene uttrykte Eidhamar at han ikke var sikker på om læstadianerne hørte hjemme i Den norske kirke.

Brødrene Sverre og Kjell Larsen, som var redaktører i Bladet Tromsø, skreiv en leder om juletrestriden der de tok stilling i konflikten: Eidhamars innsats i menigheten blei vurdert positivt, mens læstadianerne blei kritisert. Den læstadianske predikanten Andreas Esbensen skreiv en kommentar til dette: ”[…] Larsenbrødrene i ”Tromsö”, sogar i en Leder, kvækker sit Ekko dertil, likesom Froskene i Åpenbaringen”. Utover den polemiske kraften viste Esbensens kommentar hvordan læstadianerne ikke holdt seg utenfor diskursen, men fulgte med og aktivt kom med ytringer.

Læstadianerne var ellers tvetydige i sin respons på den omfattende kritikken. Predikanten Peder Nyvold skreiv i det læstadianske bladet Under Vandringen:

I avisene er vi blitt utstillet til spott og spe, så larmen fra Dårehuset har lydt over den halve verden. Årsaken er et av skogens trær – et springbrett for et djevelsk angrep til ære for Den norske kirke.[…] Hva har så alt dette virket? Etter som vi nu får erfare, er de kristne enn mer sammenknyttet, lik de naturlige får klynger seg sammen i storm og uvær. Har det noensinne vært anløp til små kjeglerier om bagateller av uforstandighet, er disse opphørt. Vi burde takke Gud for det.

Analysen er lett å følge: ”Hån og spott” er tegn på rett etterfølgelse. Lidelsen og forfølgelsen er tegn på god kristendom, og salig blir man ved å bli ”forhånet for Kristi skyld”. Striden mot en felles fiende skaper samling om kollektivet og forebygger indre konflikter. Juletreet blir i denne teksten beskrevet som sjølve årsaken til all spott og spe. Beskrivelsen av juletreet er interessant. Juletreet er først og fremst et av ”skogens trær”, altså et tre som alle andre trær. Gjennom prestenes innlemmelse av treet i kirkerommet og forsvar for bruken av juletreet blir det også et ”springbrett for et djevelsk angrep”. Denne tankegangen passer med den store læstadiansk-pietistiske fortellingen. Om juletreet i utgangspunktet kun er et av skogens trær, er det også et redskap for djevelen.

Juletreeet som symbol
Juletreet kan i liten grad ses som et nytt fenomen, men er som symbol elastisk. Religionshistorikerne Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson skriver om juletreet at det preges av ”en kakofoni av tegn og stemninger i samspill med treets stumme naturlighet”. Den norske kirkes innlemmelse av juletreet i mange kirkerom er i så henseende et uttrykk for en kristen forståelse. Juletreet i Skjervøy kirke, på sin side, må betraktes som et symbol som frakter mening for begge sidene. For tilhengerne kan juletreet blant annet representere kirkas åpenhet også for dem som ikke er læstadianere. Det kan signalisere tilhørighet til resten av storsamfunnet, kos og hygge, og det kan dessuten handle om fornektelse av det læstadianske. Eidhamar og hans meningsfeller sier likevel lite eksplisitt om juletreet. Først og fremst er det ønsket om å få juletreet inn i kirka som er det sentrale.

For læstadianerne frakter juletreet en helt annen mening. Juletreet beskrives som en avgud, som et ”springbrett for et djevelsk angrep” og som unødvendig pynt og juggel typisk for den ukristelige verden. Juletreet er et symbol på hedenskap og hører ikke hjemme i ei kristen kirke. Slik sett betyr juletreet at noe fremmed blandes inn i det kjente og kjære. Juletreet blir et utslag av at fremmed lære, er i ferd med å blande seg med den ”pure og reine” læra.

Juletreet er ikke noe nytt. Metaforisk kan man si at juletreet i Skjervøy kirke i 1971 er pynta med glitrende kuler av kirkelig ungdomsarbeid, økumenikk, nye salmebøker og bibeloversettelser, kvinnelige prester og et stadig mer moderne samfunn. Høyt i toppen sitter det en prest som er villig til å ta kampen for det han tror på, uten å fire på kravene. Rundt treet danser både predikanter og andre som forsøker henholdsvis å rive treet ned og beskytte det.

Nisselua i Drammen, og debatten rundt den, viser på tilsvarende vis styrken til jula, og til de symbolene som hører til jula, i det norske samfunnet. Folk kjemper for det de har kjært.

En riktig god jul til alle forskning.no sine lesere!

PS: Dette er en forkorta og forenkla versjon av en artikkel fra Din - tidsskrift for religion og kultur