For tida snakkes det masse om såkalt ”radikal islam”, som om dette var et stort samfunnsproblem, og som om alle vet hva det er snakk om. Fra forskersynspunkt er det imidlertid vanskelig å akseptere at ”radikal islam” skal være et så stort problem i Norge, med sine rundt 100 000 muslimer. Om man skal måle etter hva som skaper problemer for mennesker, kan det kanskje være like nyttig eller unyttig, korrekt eller ukorrekt, å rette oppmerksomheten mot ”radikal kristendom”.

I Arbeiderpartiet går det en offentlig diskusjon om hvordan Norge som stat og samfunn skal stille seg til dette merkverdige fenomenet. Det er vanskelig å skjønne dette som noe annet enn et forsøk på å tekkes de mange tusen velgere som de siste ukene har vendt blikket og sympatien mot Frp. Frp er det partiet som tradisjonelt har hatt monopol på kritiske utsagn om islam og muslimer. Det slike utsagn og holdninger næres av, er en gjennomgående mangel på kunnskap, samt den generelle forvirringen som eksisterer rundt begrepenes betydning. Hva i alle dager er radikal islam?

Det er ulike måter å forstå begrepet på. Ser vi på begrepet i bruk, anvendes det både av Martin Kolberg og Siv Jenssen om en form for islam som har til hensikt å innføre islam som totalitær politisk ideologi gjennom bruk av vold. At dette er en usympatisk religionsform og ideologi, er det vanskelig å si seg uenig i. Ikke desto mindre, at denne usympatiske ideologien skulle ha et stort omfang i Norge, er veldig dårlig belagt. Hva ”radikal islam” i det hele tatt innebærer i Norge, er veldig dårlig belagt. Begrepet kan faktisk sies å være en slags deigklump som kan brukes til mye rart – for eksempel til å skremme velgere og til å røre alle muslimer sammen i en bolle. Når først ”radikal islam” er uttalt som en fare for det norske samfunnet, blir det vanskelig å høre mumlingen om at det jo ikke nødvendigvis gjelder alle muslimer.

Konsekvensen av politikernes bruk av ”radikal islam” er at muslimer stigmatiseres, at forståelsen av islams plass i Norge forkvakles, og at en reell debatt får vanskelige kår. Ettersom alle er mot vold og totalitære bevegelser, og enhver ytring i media må starte med å si at radikal islam dermed er dumt, blir alle ytringer nærmest en potensiell støtte til Frps fordummende talesett.

Skal man se på hva som faktisk har konsekvenser for folk i en norsk sammenheng, er det egentlig mer nærliggende å ta for seg den kristne motsatsen til ”radikal islam”. Den kan ikke kalles ”radikal kristendom” ettersom dette mer favner kristne på den politiske venstresida. Men det kan kalles kristen fundamentalisme. Fundamentalisme er i seg sjøl et vanskelig begrep, men det kan anvendes om religiøse grupper som vil la religion være en altomfattende størrelse, som dekker alt fra politisk styresett til individuelle leveregler. I Norge er det flere kristne bevegelser, og titusener av kristne som på ulike måter passer denne betegnelsen. Det finnes flere kristne politiske partier, og det finnes media som utvilsomt kan kalles fundamentalistiske. Viktig i disse miljøene er motstanden mot moderniseringen i samfunnet, mot at patriarkatet rokkes, mot homofili, mot kvinners rett til abort, og mot tilstedeværelsen av ulike syn og holdninger. Ensrettingen er i enkelte miljøer så sterk at å velge ”feil” i sosiale spørsmål kan føre den enkelte til fortapelse. Fortellingene er mange om personer som ikke har klart å holde seg på den smale stien og dermed er blitt utstøtt. Homofile mobbes, aleinemødre kritiseres, og kvinner som velger noe annet enn flertallet får stilt spørsmål ved sin kristne tro. Altså er det norske mennesker som får sine liv forverra av fundamentalistisk kristendom.

Dette er sjølsagt ikke en beskrivelse som dekker alle konservative kristne bevegelser. Ei heller er det en beskrivelse som favner alle sidene ved konservative kristne bevegelser. Men det er en beskrivelse som er korrekt - av bestemte grupper på bestemte steder. Poenget her er at skal man måle i tall, er fundamentalistisk kristendom et problem for langt flere i det norske samfunnet enn fundamentalistisk islam. Dermed kan man kanskje tenke seg at Audun Lysbakken, Trond Giske eller Per Kristian Foss skulle gå på en talerstol og advare mot farene som truer fra fundamentalistisk kristendom? Sjølsagt gjør de ikke det. Og om de skulle gjøre det, er faren for generalisering av alle kristne svært liten. For våre tanker om kristendommer fungerer ikke på denne måten. Den er ”vår”, uansett hvor kristne vi måtte være. Islam er på den andre sida ”de andres”. Potensialet er at islam oppleves som farligere. Fordummende politikere vet antakeligvis dette. I alle fall håper jeg det. Om det er slik, er det en rasjonalitet i det, samme hvor ondskapsfull den er. Om det ikke er slik, framstår politikere av denne typen som lite opplyste.

Kristendommen er farlig. Det samme er islam. I hendene på idioter. Farligst er likevel grumsete politikere som vil forsvare Norge mot noe de ikke en gang vet hva er.