TV-serien om samegutten Ante regjerte skjermen på 1970-tallet og ga det norske samfunnet innblikk i livet på vidda. I forbindelse med Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar hadde jeg gleden av å se Ante på ny. TV-serien er restaurert og omgjort til en film på en og en halv time. Til tross for at filmen nok er aller mest interessant og viktig som tidsbilde, skal jeg innrømme at filmen er morsom. Jeg vil imidlertid her se den i lys av hendelser og filmer som har kommet etter Antes første (v)år, først og fremst Veiviseren (1987).

Ante kom som TV-serie i 1974, og gikk i reprise i mange år. Sjøl husker jeg den fra helt i starten av 1980-tallet, da jeg satt som fjetra til skjermen for å følge med på alt samegutten fant på. Særlig gjorde lassokastingen inntrykk. Som film er Ante mer tettpakka. Vi får følge med i “Et år i en samegutts liv”, som er undertittelen på filmen. Dermed starter det på kysten, der Ante og siidaen er på sommerbeite. Han forsøker å lære seg alt om reindriften, og uttrykker sin drøm om sjøl å bli en stor reineier. Problemene oppstår imidlertid når høsten kommer og han må dra til Kautokeino på internatskole. Der må han gå i norske klær, snakke norsk, bo i køyeseng, lære matematikk og annet han ikke ser verdien i, og gå rundt uten venner. I løpet av høsten får Ante likevel en god venn, som vil gå inn i reindriften sammen med ham. Det blir verre når faren til Ante slutter med rein for å begynne i gruvearbeidet. Dermed behandles en av 1970-årenes store konflikter, mellom primærnæring og industri. En annen konflikt som tas opp, er mellom reindriftsutøvere og fastboende. Her er skjellsordene mange fra bonden som opplever at rein beiter på jordene hans. Ved filmens lykkelige slutt får Ante fortsette i reindriften, til tross for usikre tider.

Det er mange sider ved filmen som kunne vært tatt opp. Jeg vil interessant nok kommentere noen aspekter ved Ante som ikke er eksplisitt til stede i filmen. Et slikt grep gjøres mulig gjennom det retrospektive blikket på filmen, samt gjennom å se filmen i sammenheng med de viktige samiske filmene som kommer seinere.

Før Ante er de filmene som handler om samiske forhold særlig kjennetegna av norsk eksotisme og primitivisme. Laila fra 1954 er en romantisk framstilling fra vidda med bildet av en samisk kultur og befolkning som sitter fast i ei låst fortid. Med 1970-tallet og Ante skjer det en dreining i framstillingen av samisk kultur på film. Denne dreiningen fortsetter for fullt med Nils Gaups berømte Veiviseren fra 1987. Her blir en film i dette formatet for første gang fortalt fra en samisk synsvinkel og med gjennomgående samisk språk.

Religionshistorikeren Cato Christensen har i flere artikler vist hvordan Gaup i Veiviseren har en aktiv målsetning om å fortelle samisk historie fra et samisk perspektiv. Christensen har særlig understreka hvordan dette kommer til uttrykk i den sentrale posisjonen religion får i filmen. Den førkristne samiske religionen blir i Veiviseren et slags forankringspunkt eller sentrum i framstillingen av samisk kultur. Religionen rammer inn filmen og fortellingen. En sentral scene i filmen er der hovedpersonen Aigin, spilt av Mikkel Gaup, nærmest læres opp av noaiden Raste. En av de viktigste verdiene Raste vil formidle, er hvordan alt henger sammen, hvordan alle er bundet sammen i et fellesskap, og hvordan naturnærheten er et uttrykk for dette. Altså er det holismen og naturspiritualiteten, to av det seine 1980-tallets viktigste nye verdier som også blir uttrykk for samisk livssyn. Christensen argumenterer for at Veiviserens opptatthet av religion er et uttrykk både for det spesifikt samiske og for en tilknytning til globale strømninger.

Når man ser Ante og Veiviseren side om side i dag, er det slående hvor annerledes filmene er, hvor ulikt de behandler verdier og verdensbilde. Veiviseren plasserer religion i sentrum, mens Ante nesten ikke behandler religion. Den eneste scenen der man kan se religion bli behandla, er det i en parentes. Ante og familien har vært på påskemarked i Kautokeino, og har i den forbindelse vært i kirka. I filmen får vi se at de kommer ut av kirka, uten at verken religion eller kirke blir nevnt. I Veiviseren er naturen helt sentral både som levevei og som åndelig størrelse. For Ante spiller ikke naturen noen åndelig rolle. Den er kun relevant som stedet der reinen er, og stedet der Ante helst vil være.

I 1970-tallets diskurs om det samiske ser det rett og slett ikke ut til å ha vært plass til religion eller naturåndelighet. En forklaring er at 1970-tallets diskurs om det samiske var prega av en marxistisk og/eller kulturradikal samfunnsforståelse der materialisme og industri var viktigere aspekter enn religion og åndelighet. Slik blir også Veiviserens fokus på religion interessant. Der den framstiller den samiske religiøsiteten og åndeligheten som en evig størrelse definerende for samisk kultur, kan man gå ti år tilbake i tid for en helt annen framstilling. Og både Veiviseren og Ante framstår som representanter for og representasjoner av sin spesifikke tid.

Både Ante og Veiviseren er meget severdige filmer. Det kritiske perspektivet skal på ingen måte redusere filmenes kvalitet eller severdighet. Heller er dette en måte å vise hvordan filmene fortsetter å være relevante, samt hvordan de faktisk endrer sitt meningspotensial ettersom tidene og samfunnet endres.