Samisk kristendom i ny drakt. Naturlig, urfolkelig og langt fra norsk?

I 2007 skriver den samiske teologen Tore Johnsen boka Jordens barn, Solens barn, Vindens barn. Boka er en kontekstuell teologisk framstilling av samisk kristendom. Sentralt i framstillingen står at den samiske kulturen har en spesiell nærhet til naturen og er en integrert del av en global urfolkskontekst.

Den norske kirke og samisk kultur
Den norske kirke har i historien vært aktiv i møtet med samisk kultur. Kirka var en viktig del av den norske statens koloniseringspolitikk. På 1700-tallet skjer misjonen retta mot samene når statens suverenitet skal sikres i de samiske områdene. Fra 1870 starter den eksplisitte fornorskningspolitikken overfor minoritetene i det norske samfunnet. Til grunn her ligger en stadig voksende ideologisk tankegang om samisk kultur som primitiv og mindre verd enn norsk kultur. Skal samene kunne ”reddes”, må de dermed bli norske. Den norske kirke spiller en sentral rolle i fornorskningen, som varer langt inn på 1900-tallet, og er ingen nøytral institusjon i denne saken.

Etter andre verdenskrig endres politikken mot minoritetene. For en stor del får de mindre oppmerksomhet enn før. Den norske kirke har andre saker som setter agendaen, som helvetesstriden i 1950-åra og fornyelsen av kirka på 1960-tallet. Alta-saken rundt 1980 blir likevel en vekker for hele den norske staten. De protestene som kommer knytta til utbyggingen av Alta-vassdraget, er svært omfattende. Det er blitt argumentert for at det er her den moderne samiske politiske kampen virkelig våkner til liv. Denne utviklingen deles av urfolk andre steder. FN viser interesser for urfolk og urfolks situasjon. Også de nordamerikanske indianerne på 1980-tallet trer fram politisk etter et par tiår med begynnende kulturell revitalisering. Det samiske samfunnet organiseres. Og den norske staten gjennomgår en rask utvikling. I 1989 åpnes Sametinget som samenes eget folkevalgte organ. Også på kirkelig hold skjer det noe. I 1993 opprettes Samisk Kirkeråd som et eget organ i Den norske kirke med særlig ansvar for samiske kirkesaker og for å sikre en samisk stemme. På kirkemøtet i 1997 blir det vedtatt at Den norske kirke har et ansvar for sin rolle i den norske statens brutale fornorskning av samene. I vedtaket erkjenner Kirkemøtet at fornorskningspolitikken som kirka var en del av, medførte overgrep mot det samiske samfunnet.

En konsekvens av denne utviklingen er at det trer fram samiske teologer som fremmer egne synspunkter og forsøker å kombinere kristendom og samisk identitet på nye måter. De mest prominente i denne sammenhengen er den sørsamiske presten Bierna Bientie, som særlig har vært opptatt av liturgi og gudstjenesteformer, og den nordsamiske presten Tore Johnsen, som har hatt et mer fagteologisk fokus og en vinkling mot urfolk i andre deler av verden.

Jordens barn, Solens barn, Vindens barn
Tore Johnsen er generalsekretær i Samisk Kirkeråd. Som leder i Den norske kirke representerer han etablissement og makt. Samtidig snakker han fra og som del av en undertrykt minoritet.

Jordens barn, Solens barn, Vindens barn har en ambisiøs og brei målsetning. Den forsøker å si noe vesentlig og oppbyggelig om kristen tankegang og lære sett fra et samisk perspektiv. Den forsøker videre å formidle og behandle samisk historie og tradisjon, noe som omtales gjennom flere ulike begreper. Det er et sentralt poeng for Johnsen at det ikke bare er en enveis prosess der kristendommen har noe å gi til samisk kultur og åndelighet. Han vil vise at ”samisk kultur, historie og åndelighet kan bidra til å kaste lys over sentrale elementer i den kristne tro” (s. 9). Inspirert av kontekstuell teologi postulerer Johnsen at Gud alltid har vært hos samene, fra før de kjente Gud. Dette blir omtalt som samenes ”gudslengsel” (s. 8). I tillegg blir de samiske (førkristne) tradisjonene med en referanse til Luther sammenlikna med hvordan Det gamle testamente ses som en krybbe å ”legge Kristus i” (s. 35).

”Det store, evige fellesskapet”
Johnsen argumenterer flere steder for at det han skriver gjelde både nordsamisk, lulesamisk og nordsamisk område. Samtidig er det liten tvil om at det nordsamiske, og særlig det fjellsamiske blir satt i en særstilling. Fokuset på å leve i lavvu og gamme antyder en samisk leveform som ikke deles av majoriteten av samene i dag. Fokuset på det naturnære gjør det samme. En historisk samiskhet ser ut til å være den viktigste. Johnsen søker å ta for seg samene som et samla folk og en samla størrelse. Det er historien som utgjør det samlende aspektet.

Utgangspunktet for Johnsens samiske katekisme er å vise at ”Kristus og komagbånd hører sammen” (s. 8-9). Det blir et prosjekt for Johnsen å vise hvordan Gud har satt spor etter seg og virka i den samiske historien. Det er særlig Jesus som er sentral når kristendommen og det samiske skrives sammen. Jesus blir satt i sammenheng med flere elementer fra tradisjonell samisk kultur og religion. Når Jesus skal forklares, skal Johnsen og leseren nærme seg ”det kristne frelsesmysteriet gjennom bilder fra den samiske verden”, gjennom å ”møte Kristus som solen og den livgivende ilden” (s. 32).

Johnsen sammenlikner Bibelens og samenes livsmiljø, og slår fast at for samene er ilden det livgivende som uttrykkes gjennom metaforen kilden i bibelske tekster. I beskrivelsen av det samiske verdensbildet trekker Johnsen fram sammenhengen mellom runebommene og den samiske boplassen. Begge er orientert rundt et sentrum, henholdsvis sola og ildstedet: ”Solen var den livgivende ’ilden’ i ’verdens store gamme’” (s. 34). Her er det en forbindelse til kristent tankegods, ifølge Johnsen. I Bibelen finner han flere eksempler på at Jesus omtales gjennom symboler relatert til lys og sol (s. 36-37). Dermed kan Jesus og ildstedet og sola knyttes sammen: ”Slik solen vender tilbake og frigjør naturen fra mørketidas grep, slik kommer Kristus som Frelseren som frigjør oss fra syndens favntak” (s. 37).

Urfolkene
Et tydelig kjennetegn ved boka er hvordan samisk kultur og religiøsitet beskrives som en del av en større, global urfolksidentitet. Johnsen bruker eksempler fra nordamerikansk indiansk tradisjon side om side ved det samiske. Han ser ut til å ta det for gitt at samene er en del av verdens urfolk og at de således deler tankesett, erfaringer og verdier. Johnsen forbinder samene med ”den åndelige tradisjonen blant de nordamerikanske prærieindianeren” som har som utgangspunkt at ”alt som er skapt hører sammen i et stort fellesskap preget av harmoni og helhet” (s. 26).

Båndet som knytter urfolk og natur særlig sammen, er åndeligheten. Når Johnsen skriver om natur, handler det om åndelighet, om urfolk og om motsetningen mellom natur og kultur. Når Johnsen beskriver åndeligheten som kjennetegner urfolks relasjon til naturen, er det ikke i spørsmåls form: ”Urfolks åndelighet har alltid understreket jordens hellighet og menneskets tilhørighet til jorden” (s. 27).

Natur og åndelighet
Naturnærheten beskrives ikke som en tendens eller som noe som har utvikla seg. Urfolk har alltid hatt denne naturnærheten og uttrykt den gjennom sin ”åndelighet”. Det er snakk om en essens ved urfolk, noe som tilsvarer Johnsens beskrivelse av den samiske spiritualitetens essens. Følgelig har religion en framskutt posisjon når det gjelder naturen. I Johnsens behandling av samenes relasjon til naturen settes det hele inn i en historisk sammenheng og presenteres som en mer eller mindre evig og uforanderlig størrelse. Naturnærheten blir framstilt som en uløselig del av samisk identitet, som et definerende element ved det samiske.

Det ligger et hierarki av motsetninger her, noe som kommer tydelig fram når byen beskrives. Her lages en linje som sterkt understreker naturens særegne posisjon: ”Hvis man bor i en støyende by, kan det være vanskelig å legge merke til vinden. Det er vanskelig å høre hvordan vinden suser i trærne når man går langs en trafikkert gate. Slik er også menneskesinnet. Våre sinn likner ofte storbyer” (s. 54). Byen blir her en slags ypperste motsetning til naturen med sin åndelighet og nærhet til det hellige. Naturen gir og representerer følgelig noe helt annet enn den støyende byen. Om ikke det sies direkte, ser byen ut til å representere det ikke-samiske – kanskje det norske.

Det er imidlertid ikke bare samer og urfolk som kan beskrives gjennom sin nære og åndelige relasjon til naturen. Nåværende biskop i Nord-Hålogaland Per Oscar Kjølaas skriver at ”enheten mellom menneske og natur er et av trekkene ved nord-norsk virkelighetsforståelse”. Teologen Roald Kristiansen gir uttrykk for en tilsvarende teologisk tankegang i en artikkel om natur og gudstro i nord: ”I ens åndelige oppdragelse er det derfor ikke bare bøkenes bok man trenger å lese og lytte til, men også naturens egen bok der alt fra harer, meiser og poteter, til hav, fjære og fjell, kan formidle lærdom til menneskene om hva det vil si å leve i en verden skapt av Gud og i en naturgitt tilhørighet til Skaperen”. Med disse viktige aktørenes perspektiver i bakgrunnen, som alle må sies å tilhøre Johnsens kirkelige og akademiske tolkningsfellesskap, er det interessant å legge merke til at en nordnorsk naturnærhet ikke har noen plass i Johnsens framstilling. Det norske er gjennomgående en motsetning til det samiske, hva angår mentalitet, åndelighet og relasjonen til naturen.

Ideell fortid - problematisk samtid                                                                                 Samisk kristendom er i dag blitt en egen størrelse. Og en meget viktig aktør i denne sammenhengen er Tore Johnsen. I Jordens barn, solens barn, vindens barn gis et klart uttrykk for hvordan en samisk kristendom kan se ut. Et uttrykk for fellesskapet Johnsen skisserer, gis i beskrivelsen av hvordan mennesket er avhengig av jorda. Denne relasjonen lar Johnsen stå på tre bein eller støtter, samisk tradisjon, kristen bibelsk tradisjon og urfolkstradisjon.

I Johnsens framstilling er det slikt at samene ikke kan lære av alle de har rundt seg. Sjøl om det norske samfunnet er nærmest det samiske, er det ingen positive referanser til norsk kultur. Norge representeres gjennom statsmakt og kolonisering, ikke gjennom mentaliteter, tradisjoner og holdninger tilsvarende de samiske. Byen er et ille sted, til tross for at de fleste samer i dag bor i byer. Natur står mot og er bedre enn kultur. Urfolk står mot (og er trolig bedre enn) ikke-urfolk. Historie og tradisjon står mot og er bedre enn samtid og endring. Summen er framstillingen av en samisk kristendom og identitet som er vendt bort fra de fleste samers tilværelse i dag, bort fra samtidige utfordringer, og mot en ideell fortid prega av bålknitring, vidde og rein.