I disse dager feirer Tromsø IL (TIL) sine første 90 år. Jubileet blei behørig markert sist lørdag i forbindelse med den NRK-overførte seriekampen mot Brann. Resultatet kan forbigås i stillhet, men ikke jubileet. TIL er blitt en viktig størrelse i norsk sammenheng. Mange baller har havna i nettet fra stiftelsen i 1920, via det nordnorske mesterskapet i 1956 og de moderne tidene. TIL og klubben sin plass i fotballsamfunnet handler ikke bare om fotball. Det handler om Nord-Norge og om den nordligste landsdelen sin plass i det norske samfunnet.

At forholdet mellom nord og sør ikke er en diskusjon som må ses som over og forbi, har kommet tydelig fram de siste dagene. Bladet iTromsøs forsider på lørdag og mandag hadde som en viktig sak hvordan ansatte i butikkjeden Kiwi i forbindelse med en stor fest for ansatte fra hele landet reiste til Tromsø og blei ikledd grønne ”samekofter”. Reaksjonene har vært mange. Når flere av de nordnorske humoristene kommenterer saken i avisa, peker de på nord/sør-forhold: ”Her kan det virke som det sparkes nedover med tanke på hvordan Norge har behandlet den samiske befolkningen opp igjennom årene”. Dette sier skuespilleren Kristian Figenschow jr. Eventselskapet som arrangerte festen sier på sin side: ”Vi ønsket bare å være en del av kulturen, med lavvo, rein, bål og hele pakken”. Når det nasjonale selskapet skal til Tromsø på tur, er dette ideen om kulturen der (her) nord.

Søndag kveld var det også premiere på Robinson-ekspedisjonen på TV3. Årets tema for ekspedisjonen er nettopp nord mot sør. Deltakerne er delt i to lag, nordlendinger mot ”søringer”. Dette er jo kategorier som kan diskuteres hva innebærer. På Robinson var nordlendingene spredt fra hele Nord-Norge, inkludert minst en samisk deltaker. Søringene var stort sett fra Østlandet, men også resten av landet var representert. I løpet av den første sendingen blei det veldig klart at det blei satt opp et skille mellom dem fra nord som mer samla, mer vant til naturen, tøffere og litt enklere og mer enfoldige, og dem fra sør som mer individualistiske, kulturelle, komplekse og tilpasningsdyktige. Her går nok produksjonen og deltakernes egen iscenesettelse ganske så hånd i hånd.

Samtidig er det liten tvil om at framstillingen av nordlendingen som naturnær og enkel har vært ofte å finne i litteratur og på TV/film. Dette kan vises som romantiserende primitivisme anno 1937, som når fordums biskop i nord Eivind Berggrav beskriver folket der nord meget positivt, men nedlatende. Og det kan vises som romantiserende sjølpresentasjon, som når Knut Erik Jenssen skildrer det heftige og begeistra mannskoret fra Berlevåg. Det kan vises som humor, som når Team Antonsen gjentatte ganger harselerte med nordlendinger og bildene av nordlendinger. Og sluttlig kan det vises uten humor, som når Tromsø-professoren Edmund Edvardsen forsøkte å sette Team Antonsen inn i en sammenheng av utbytting og statlig undertrykkelse, til unge nordlendingers flaue fortvilelse.

Det er inn i denne sammenhengen jeg finner det verdt å påpeke hvordan 90-årsjubilanten TIL har hatt en viktig rolle i å plassere Nord-Norge på kartet som en sjølsagt størrelse. I 1985 rykka klubben opp til den øverste divisjonen, og har – med et års feilskjær – vært der siden. Dermed har fotballen og de mange mediebildene vært nødt til å forholde seg til verdens nordligste toppserielag. Da TIL rykka opp i 1985, var det bare 13 år etter at det blei mulig etter regelverket. Fram til 1972 hadde ikke nordnorske fotballag anledning til å spille mot resten av de beste lagene i Norge! Dette er en skeivhet som viser hvordan det norske samfunnet for ganske så kort tid siden ikke aksepterte den nordligste landsdelen som fullt ut en del av nasjonen. I 1972 starter for øvrig også Universitetet i Tromsø opp.

(De gulkledde fra Bodø var riktignok de første nordfra som rykka opp og markerte seg i toppfotballen, men ettersom dette er TILs festdager, trenger vi ikke nevne dem ved navn.)

Etter opprykket i 1985 gjorde TIL et uutslettelig inntrykk på fotball-Norge. Allerede i 1986 vant TIL cupfinalen mot Lillestrøm. Mange metaforer var i sving den søndagen og ukene etterpå. Felles for dem var at her var det den vesle fra utkanten som slo den store fra sentrum. Dermed var mange tiår og århundrer med historie aktivert i fortellingene. Da TIL spilte Europacup i 1997, etter å ha slått lillebror fra Nordland i cupfinalen i 1996, var det som på bestilling at laget møtte Chelsea, fra fotballens sentrum, i en kamp der utkantværet så til de grader prega kampen. Snøen gjorde fotballmillionærene fra sør sure og kalde, og bidro nok til 3-2-seieren. Og fortellingen hadde fått nye store hendelser og metaforer å aktivere.

I dag er fortellingen om TIL en viktig del av fortellingen om norsk og nordnorsk historie. På banen ser man spillere med kamper både for samelandslaget og for Norge (Tom Høgli), spillere fra Byen (dvs.Tromsø (Ruben Yttergår Jenssen)), bona (folk nordfra som ikke er fra Tromsø (Remi Johansen)), søringer (Tommy Knarvik) og spillere fra Senegal, som stadionfavoritten Kara. Og på tribunen sitter tilsvarende mangfold. Med dette skrives en ny del av fortellingen.

I dag er TIL og Nord-Norge utvilsomt en del av Norge og fotball-Norge. Samtidig er det interessant å følge med når fortellingen om TIL gjengis av ulike aktører. I årets sesong har TIL kjempa i toppen. Dette fikk TV2 til å lage innslaget ”Ti grunner til å elske TIL”, som vanskelig kunne forstås som annet enn gammeldags Nord-Norgehets. Dette viste hvordan gamle kategorier og maktbalanser fortsatt er i sving. Heldigvis er de sjeldnere å se nå for tida, sjøl om Robinson og Kiwi gjør sitt. Med TIL i toppen blir det enda forhåpentligvis enda sjeldnere.

PS: Resultatet i jubileumskampen blei 0-3.