Å blogge er en egenarta formidlingsform. Kanskje. På forholdsvis liten plass skal du si noe som er verdt å si og lese. Temaene bestemmes av den enkelte. Jeg har blant annet blogga om læstadianere, vampyrer, feminister, samiske teologer, radikale kristne, TIL, samegutten Ante og Morgenbladets Simen Sætre. Uten sammenlikning for øvrig. Bloggteksten du leser nå, er en metablogg. Den består av refleksjoner rundt det å blogge.

Hovedpoenget i denne teksten er at å blogge er morsomt, faglig utfordrende og fruktbart i større og mindre skriveprosesser.

Og morderen er…

Å skrive bloggtekster er å skrive på nettet. Dette er eller kan sees på som en annen måte å skrive på enn å skrive på papir, til aviser, bøker eller tidsskrifter. Med dette mener jeg at modelleseren oppfører seg annerledes. I alle fall er dette teorien. De er mer utålmodige. Dermed kan det være en fordel for en vellykka formidling at poengene kommer først.

(I en parentes bemerka: Jeg tror ikke nødvendigvis dette stemmer. Jeg tror papirleserne ofte er like utålmodige og at langt flere tekster – også akademiske – hadde tjent på en raskere vei til konklusjonen.)

Å slå fast i starten hva man mener eller har funnet ut er bare bra. De fleste som leser en tekst, leser kun starten av teksten uansett. Resten av teksten er dermed til for resten av leserne. Her kan bakgrunnen, begrunnelsen og argumentasjonen (eventuelt) komme.

Det er skrevet en hel del om blogging. En av Norges mest kjente bloggere er Ida Jackson, kjent gjennom bloggen virrvarr. Hun skriver under overskriften metablogging om ulike sider ved bloggingen. Nå er det ikke alt som er gyldig for en forsker som blogger, men refleksjonene hennes er verdt å koble til de refleksjonene du måtte ha sjøl.

Formen

En bloggtekst har sine begrensninger og muligheter. Begrensningen ligger for en stor del i omfanget. Hovedregelen er at en bloggtekst skal ha en overkommelig lengde for en leser som ikke kommer til å bruke all verdens tid på å lese den. Vagt? Definitivt. Ingenting er skrevet i stein verken av den digitale eller fysiske varianten. For den akademiske leser og skribent: Det bør være en markant forskjell på en bloggtekst og en vitenskapelig artikkel hva angår størrelse.

Begrensningen i omfang har en tosidig effekt. Den både begrenser og frigjør deg som forfatter. Du får velge sjøl. Jeg velger å se det slik at man som bloggskribent tvinges til å drive med fortetta formidling: På liten plass skal du komme fram med noe som noen vil lese. På liten plass skal du ha et hovedpoeng, en argumentasjon, noe empirisk belegg, og kanskje også en viss teoretisk/metodisk bakgrunn. Og det skal presenteres på en måte som er gjennomtrengelig for lesere av både den tålmodige og den utålmodige sorten. Dermed må formuleringer inspirert av franske poststrukturalistiske kjønnsteoretikere kanskje finne seg et annet sted å blomstre. Å komme til poenget er vesentlig.

Mulighetene er mange når du blogger. Sjangeren er ennå ikke kommet lenger enn versjon 3.0 eller noe slikt. Hver bloggtekst som skrives, bidrar til å definere sjangeren. Noen skriver bloggtekster som består av refleksjoner rundt sin egen arbeidshverdag, som dekanen ved Det medisinske fakultet ved NTNU, Stig Slørdahl. Slørdahl er den ivrigste bloggeren på Forskning.no, og er også den mest leste.

Bloggtekstene kan variere i lengde og tyngde. Noen er morsomme og har en humoristisk snert. Andre er mer alvorlige. Noen glir mot essayet, andre mot kåseriet og atter andre mot kronikken. Jeg velger å se det slik at det er greit. Sjangere og sjangergrenser er tross alt til for å brytes.

En stor fordel og mulighet ved bloggsjangeren ligger i at bloggen tross alt er lokalisert på nettet. Dermed kan det lages lenker. Når du skal referere til noe, vise til fakta og personer, eller komme med et eksempel, kan du rett og slett lage en lenke til en annen nettside. UiT-kollega Øystein Vangsnes bruker dette til fulle i sine blogger. Lenkene gjør teksten dynamisk og plasserer den inn i en større sammenheng. Dens karakter av ”rein tekst” nedtones.

Forsker som blogger

En forsker som blogger, har et visst ekstra ansvar. I tillegg til en kortfatta og tilgjengelig form skal forskeren sørge for etterrettelighet og empirisk tyngde. Dette betyr at synsing og ufunderte utsagn som passerer på andre bloggsteder og med andre bloggsignaturer, ikke kan aksepteres av en forsker som blogger.

For forskeren kan det virke uvant å formidle gjennom tekster som ikke er minst ti sider lange. Og det kan være tilsvarende uvant å formidle gjennom en skjerm i stedet for gjennom papir. De aller fleste som blogger, opplever det likevel som morsomt. Du skriver en tekst. Ikke lenge etter punktum er satt, kan teksten være offentlig tilgjengelig. Og blogger blir lest. Statistikken til Forskning.no viser at mange av bloggene har tusenvis av treff. Dette kan være uvant for forskere som er vant til at artikler som er skrevet med blod, svette og tårer, og har gjennomgått lange fagfelleprosesser, leses av rundt ti stykker.

Jeg ser det som svært viktig at det ene ikke umuliggjør det andre. Tvert imot. For forskeren vil en blogg lettere skrives om hun har solide empiriske arbeider bak, som kan refereres til og bygges på. Motsatt kan en blogg være et første steg på veien mot større arbeider.

Bloggen har slik sett (minst) tre muligheter som del av et forskningsprosjekt - i forkant, underveis og i etterkant. Bloggen kan altså romme innledende refleksjoner rundt et tema eller et prosjekt, foreløpige observasjoner, funn og analyser, og avsluttende betraktninger eller konklusjoner.

I tillegg skal det ikke glemmes at bloggen kan være en måte å legge hevd på en observasjon eller et funn. Om du skriver noe i en blogg som andre vil skrive om seinere, bør det refereres til bloggen.

Kommentarfeltet

En uvant side ved mange blogger er kommentarfeltet. Mange bloggsider er utstyrt med felt der leserne kan komme med kommentarer og egne betraktninger. Det er ingen garanti for at kommentarene holdes på et saklig nivå. Det betyr at det er opp til sideinnehaverens redaksjonelle vurdering hvorvidt kommentarfeltene redigeres. I mange tilfeller er kommentarene interessante, og viser hvordan en forskningstekst kan være interaktiv. Da jeg skreiv om mannsrollen i Jul i Svingen på Forskning.no, kom det mange kommentarer. De spriker i innhold, men bidrar til at teksten, slik jeg skreiv den, forandres, ettersom det gis synspunkter og meninger under den. Det blir vanskelig å skille opprinnelig tekst fra forandra tekst fra hverandre. De flyter sammen til en enhet for leseren. På godt og vondt (for forfatteren).

Ikke vesensforskjellig…

Som blogger utfordres du til å presentere det du driver med eller har drevet med på kortfatta vis. Og det er en serie kjennetegn ved bloggen som gjør det til en egen størrelse. Samtidig er det vel verdt å påpeke at mange av utfordringene er de samme som ved andre forskertekster. En artikkel er kortere enn ei bok. En kronikk er kortere enn en artikkel. En populærvitenskapelig artikkel har andre krav enn en artikkel til et nivå 2-tidsskrift. En fagkonferanse krever andre ting av deg enn en forelesning på bachelornivå. Bloggens utfordringer er slik sett ikke fremmede.

Dermed tror jeg at jeg avslutter med å tale meg sjøl midt i mot. Bloggen er ikke en egenarta formidlingsform. Men det gir ingen grunn til å etterlate forskningen og forskeren unblogged.

Ps: Denne bloggen er først publisert på Forskerbloggen på UiTs HSL-fakultet.

Pps: Er det noen som tar referansen til tittelen?