Få naturtyper i verden er i dag så truet som tropiske korallrev. Hvis de dystreste spådommene slår til kan mesteparten av verdens korallrev være borte eller vesentlig forringet i løpet av de nærmeste 50-100 år. Det amerikanske World Resources Institute skriver i rapporten ”Reefs at Risk Revisited” at ca 75% av verdens korallrev i dag er mer eller mindre truet. Mest handler det om lokale påvirkninger: overfiske og fiske med dynamitt og gift, nedslamming og overgjødsling som følge av avskoging, landbruk og annen landbasert virksomhet, og utvikling av bosettinger og næring i kystsonen. På toppen av dette kommer ”varmestress”, som i de siste årtiene har ført til episoder med bleking av koraller over store deler av tropene. I følge ”Reefs at Risk Revisited” er ca 25% av verdens rev i kategoriene ”high” eller ”very high risk”. 

Rapportens prognose for 2050 er at ca 75% av verdens rev vil være i høy eller veldig høy risiko-kategoriene, og stort sett alle de andre vil også være truet. Analysen forutsier at 10-15% av dagens rev være borte i 2050.  Prognosen har bygget inn forventninger om et framtidig varmere hav og økende havforsuring. Jeg kan ikke vurdere holdbarheten av disse vurderingene og det er sikkert detaljer som kan diskuteres eller er usikre. Men det ligger et enormt og seriøst kartleggingsarbeid bak og det er ingen tvil om at hovedbildet er rett: verdens korallrev forringes i ”høy fart”.  Det er jo ikke slik at et korallrev går fra ”upåvirket” til utslettet på direkten, så når rev går fra middels til veldig sterkt truet betyr det at de allerede er vesentlig forringet. Er det håp for dem?

I sommer var jeg én av to norske blant mer enn 2500 forskere og forskerstudenter som møttes for å diskutere siste nytt om forskning på korallrev, på ”The International Coral Reef Symposium” – ICRS2012. Møtet foregikk i Cairns i Australia. Rett utenfor ligger det Store Barriererevet –  the Great Barrier Reef. Stort sett alt som kan krype og gå av korallrevsforskere var på møtet – verdens spesialister på dette feltet møtes til storsamling bare hvert fjerde år. Ikke overraskende var korallrevenes framtid, og forskning knyttet til dette, det dominerende temaet på møtet. Her snakker vi – stort sett – ikke om de kalde dypvannsrevene på den nordlige halvkule. Vi snakker om de fargesprakende, tropiske gruntvannsrevene.

Korallrev er merkelige greier. Det ser ut som stein, eller kanskje planter, og i alle fall ikke som dyr. Men det er dyr – og ganske avanserte sådanne. Bittesmå koralldyr – i slekt med maneter – lever i symbiose med fotosyntetiserende alger, såkalt zooxantheller. Det er algene som skaffer mye av næringen til koralldyrene, og det er også algene som gir korallene de fine fargene. Men det er koralldyrene som bygger revet, ved hjelp av kalsiumkarbonat – eller kalk, om man skal forenkle litt. Resultatet er et fascinerende komplekst livsmiljø, fullt av fargesprakende fisk og myriader av andre organismer.  Det lever mer enn 4000 fiskearter på korallrevene.

Hvordan korallrevene – og særlig de langt til havs – har blitt til, var lenge et mysterium. Det var Darwin som ordnet opp i dette også. Og han gjorde det lenge før han tok fatt på evolusjonsteorien. Eller rettere sagt innimellom. I likhet med evolusjonsteorien var Darwins korallrevsteorier et produkt av erfaringer og studier under reisen med Beagle 1831-36. I motsetning til stort sett alle andre mente Darwin at korallrevene hadde vokst på undersjøiske fjelltopper i havet, og at atoller – korallrev med ”et hull i midten” – var dannet ved at fjelltoppen siden hadde sunket ned, under trykket fra korallene. Darwin lanserte sin teori i boken ”The Structure and Distribution of Coral Reefs”, som kom ut i 1842, et ikke ubetydelig årstall i evolusjonsbiologiens historie. 1842 var året da Darwin for første gang formulerte sine grunntanker om naturlig seleksjon i et noen-og-tretti siders notat. Egentlig var det 1842 – og ikke 1859, da ”Origin” kom ut – som var ”fødeåret” til Darwins teori om naturlig seleksjon som drivkraft i evolusjonen. Men teorien ble ikke publisert, den ble forbeholdt ham selv - og to år seinere noen få nære venner. Publisert dette året ble derimot teorien om korallrevenes dannelse – en teori som først fikk sin endelige bekreftelse under den kalde krigen. Men det er en annen historie, for øvrig glimrende fortalt i boka ”Coral: a Pessimist in Paradise” av Steve Jones (anbefales! - Jones er en mange strålende formidlere blant britiske biologer). Uansett:  Darwin kunne tydeligvis ha to tanker i hodet samtidig. Store tanker.

Darwin var med i Cairns også. Selvsagt som vitenskapelig ramme for mange foredrag. Men også mer konkret. På konferansens siste dag fikk professor Jeremy Jackson fra amerikanske Scripps Institution of Oceanography den høyeste utmerkelsen til The International Coral Reef Society, Darwin-medaljen. Jackson er verdt et studium i seg selv – en fascinerende kombinasjon av internasjonal toppforsker og langhåret ”hippie”, også nå som pensjonist. Med et varmt hjerte for naturmiljøet, og særlig for korallrevene. Jackson har forsket på korallrev siden slutten av 60-tallet. Hans erfaringer er alarmerende: ”Korallrevene og sjøgressengene jeg studerte på begynnelsen av karrieren, i Florida, på Jamaica og overalt i Vest-India, er nå enten borte eller så ekstremt forstyrret at de ikke er til å kjenne igjen”, sa Jackson i sin takketale til kongressen. Riktig nok er Jackson gammel, men vi snakker om endringer i løpet av mindre enn en mannsalder, for rev som har utviklet seg over tusener eller titusener av år. Liknende historier ble fortalt fra andre deler av verden – til og med fra kystnære rev i Australia, det landet hvor revene generelt har hatt det beste vernet. ”Shifting baselines”, kalte forskerne det. Sånt kan i sannhet gjøre en til ”pessimist in paradise”.

Er det håp for revene? Jeg vet ikke. Men Jackson var ikke bare pessimistisk. Han er nå engasjert i den internasjonale naturvernunionen IUCN i arbeidet for å ta vare på verdens korallrev. Et av de største lyspunktene er ”The Coral Triangle Initiative” – et samarbeid mellom regjeringer, forskere og naturvernorganisasjoner i Filippinene, Indonesia, Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Solomon-øyene for vern og bærekraftig bruk av revene i regionen som har de rikeste og fleste sånne i verden.

Jeg krysser fingrene og håper det beste. Jeg kan ikke tenke meg et mer fascinerende naturmiljø enn korallrev. Men nå får det være nok skriblerier. Kanskje skriver jeg mer om The Coral Triangle Initiative en annen gang.

Og kanskje skriver jeg litt om hvordan korallrevsforskerne på en helt annen måte enn jeg er vant til hjemmefra velger å agere politisk og si: vi må gjøre noe hvis revene ikke skal bli borte! Jeg pleier å tenke – og hevde – at forskningen ikke skal være politisk. Kanskje er det ikke så enkelt?

Darwin var ikke glad i å svømme, så han vasset. De korallrevene han så var nok i minimal grad påvirket av overfiske, nedslamming, overgjødsling, varmestress og havforsuring. Lite ante han om at revene han vasset rundt på kanskje ville være ødelagt til det ugjenkjennelige om et par hundre år. Jeg tror ikke han ville likt det.