«JA!» Det er nesten ikke grenser for hva som kan være en turistopplevelse – hvis man som tilbyder bare evner å tilby det og turisten evner å være til stede.

Gro Follo er seniorforsker ved Norsk senter for bygdeforskning og én av forskerne som jobber i forskningsprosjektet BIOTOUR om naturbasert reiseliv.

En gang tilbrakte jeg juleferien i Gambia. Jeg trengte varme og sol som motvekt til kulden og mørket på Svalbard, hvor jeg på den tiden jobbet. Jeg fikk begge deler der på Afrikas vestkyst, men det jeg primært fikk var et mørke fullt av lyder, lukt og levd liv. Natten var mettet og tykk. Den kjælte med meg, beveget sinnet, sa: «Se her hva vi har her. Ta del i det!» Og jeg visste at dette hadde jeg ikke hjemme. Vintermørket på Svalbard har én vesentlig lyd. Det er susen av vind over snødekte flater. Ikke noen dyrelyder, ikke lyd av insekter eller fugler, kun vindsus som av og til blir brutt opp av lyden av menneskelig aktivitet i Longyearbyen.

Ingen turistbrosjyre hadde solgt meg den afrikanske natten, men det er den jeg husker og kan gjenoppleve over 25 år senere.

Den lydrike stillheten

Det er mange typer stillhet, og all stillhet er ikke stille. Hadde jeg vært afrikaner, hadde den mørke vinterstillheten på Svalbard kan hende vært eksotisk opplevelse nok og verd hele turen. For en som bor i New York eller New Delhi, vil kanskje stillheten være det store man opplever i norsk sommernatur. Å erfare fravær av støy, av trafikkbråk, bygningsarbeid og den pulserende lyden av mennesker i bevegelse. Først blir denne naturstillheten muligens til en opplevelse av fravær av lyd. Blir man som turist hjulpet til å lytte, kan det imidlertid vokse frem en hel verden gjennom de lydene som tross alt er der. Ospeløvets rassel, bekkekløftens klukk og i det fjerne heiloens langtrukne og vemodige skrik. Naturstillhetens rikdom er behørig illustrert i filmen «Lyden av natur», der naturfotografen Per Jarle Heggdalsvik deler stillhetens lyder med oss (NRKTV 11.01.17).

Sanseferie

En lydsafari kan være en mulig forretningsidé. Å dra turistens oppmerksomhet bort fra det som kan gripes og begripes med synet. Folk fra Vesten vil kunne oppleve det som en vederkvegelse. Så preget av synet er den vestlige forståelse at «I see» kan bety «jeg forstår» og «ser du» kan bety «forstår du». Selv turistblikket, det visuelle konsumet av det turisten måtte være opptatt av eller bli opptatt av, har fått en egen forskningsterm. «The Tourist Gaze», som den britiske sosiologen John Urry (Urry 1990, 1992, 2011) kaller  det. Jeg slår gjerne et slag for turistopplevelser som har andre sanser som utgangspunkt. Det tror jeg vi mennesker, fra Vesten eller ikke, turister eller ikke turister, blir mer grunnleggende fornøyde med.

Alt kan bli en ressurs

Mørke, stillhet, naturlyder kan være ressurser for en som tilbyr opplevelser til turister. Hva med å bruke ressurser som kolonnekjøring om vinteren, striregn og mygg? Det var fukt som gjorde meg oppmerksom på hvor snevert jeg tenkte på begrepet ‘ressurs’. Eller mer spesifikt, det var fukt og trevirke. Ikke en særlig gunstig kombinasjon, slik jeg forsto det. Men så, fra treforskere oppdaget jeg en for meg nesten utopisk overskrift: «Fukt i bygninger kan være en ressurs» (Nore og Nyrud 2016). Jeg husker jeg stirret på overskriften, tatt på fersken i min egen mangel på fantasi og for-forståelsenes tvangstrøye. Ah ha, så der gjorde min grunnleggende forståelse av virkeligheten at selv ikke jeg – som regner meg som relativt fantasifull og kreativ – evnet å se at fukt i bygninger selvsagt kan bli brukt positivt.

Fra tanke til bokby når ressurser møtes

Sammen med kollegaer på Bygdeforskning studerte jeg for noen år tilbake fire bygder som hadde greid å markedsføre sitt eget spesielle BygdeImage. De evnet å skille seg ut blant alle de bygdene som finnes i landet. Inngangen deres til ressurser syntes å være: Hva har vi her, og hva kan vi gjøre med det? «Her» var et tøyelig begrep, det kunne gjerne ligge utenfor bygda. Og det de forsto som ressurs, syntes ikke å ha noen ende: Alt som var tomt, kunne fylles med noe. Rundballer ble til kunst, såkalt Land-Art-verk. Utrangerte oljeplattformer kunne bli bru. Da idéen om en bokby i Fjærland ble lansert, var det «ei veldig oppslutning om tanken, sjølv om alle syntest det var heilt vanvittig. Ein kom med ei dør og ein kom med ei hylle». Folkene i disse bygdene lot rett og slett ressursene møtes, bli utnyttet og ekspandere (Follo og Villa 2010). Og det man kan hende ikke så som en ressurs da man forsto det isolert, ble en ressurs da det ble koblet til noe annet – som kan hende heller ikke i utgangspunktet ble forstått som en ressurs.

«Reiret» og turen dit

Blant lundefugler, krykkjer, alker og lomvier på den folketomme klippeøya Vedøya sørvest i havet for Røstlandet ligger Luciano Fabros «Il Nido», «Reiret» på norsk. Oppe i fjellet, grønnkledt helt til topps om sommeren slik det typisk er i Lofoten, finner du to søylefragmenter og tre egg i hvit marmor. Det var sosialt rabalder da «Skulpturlandskap Nordland» ble realisert på 1990-tallet. Det var vel få av oss fastboende som skjønte særlig mye av moderne kunst. Samtidsskulpturer i turterreng og avsides kroker langt utenfor ferdselsveier, hva skulle nå det være godt for?

Nå når jeg arbeider som forsker og antropolog på forskningsprosjektet BIOTOUR, vet jeg derimot hva Reiret og turen dit kan være godt for: En turistopplevelse. Muligens er jeg hektet på temaet jeg skal vie oppmerksomhet til, nemlig «Images, Installations and Infrastructure», men jeg tror det er noe mer her. De som har sett Dronning Sonja formidle fra sin opplevelse av turen til Vedøya (NRK1 19.08.17), skjønner trolig hva jeg mener. Turen på havet, klatringen opp fjellsiden, skulpturen i landskapet. Marmorinstallasjonen i naturen er bare en del av en større opplevd enhet. Verken båtturen eller forseringen opp fjellet kan tas bort fordi de gir meningsfylde til eggene, dette urgamle symbolet på nytt og gjenfødt liv. Man drar over vann som livsmedium, går med egen fotkraft og møter gjenfødelsen – og muligens seg selv. Slik sett blir nødvendigheten av båtturen en ressurs, som også nødvendigheten av å klatre, muligens krabbe, blir det. Men verken båtturen eller den strabasiøse ferden opp fjellet hadde blitt ressurser hvis ikke Reiret hadde ligget der.

Hvor stort må noe være for at det skal bli en turistopplevelse? Det kan være uhyggelig lite – bare det blir gjort stort som grunnlag for opplevelse.

(Forsidefoto: Colourbox)