For å skape næringsutvikling er det avgjørende at vi klarer vi å selge utsikt som en del av en mer aktiv opplevelse. Potensialet er enormt. 

«Se den nydelige solnedgangen», sa Nasse Nøff til Ole Brumm.

«Er vi her for å se på den eller anmelde den?», svarte Ole Brumm (A. A. Milne).

Litt i samme gate kan vi spørre: Kommer de utenlandske turistene hit for å se på den norske naturen, og kanskje også å «anmelde den», eller kommer de for å gjøre noe i naturen? Kollega Gro Follo refererte i en tidligere blogg til sosiologen John Urrys begrep «The Tourist Gaze», og reiste spørsmålet om vår vakre natur kunne oppleves med andre sanser enn synet. Mer generelt kunne vi spørre: Hvordan vi kan ta mer av den passive landskapsnytelsen videre og skape mer aktive naturopplevelser?

Gratis naturopplevelser er reiselivets paradoks

Litt forenklet sagt handler BIOTOUR-prosjektet nettopp om dette: At man ikke kan ta betalt for en vakker utsikt, men for overnatting, mat og transport. Det er dette Georg Kamfjord i sine lærebøker om reiseliv kaller «reiselivets paradoks». Opplevelsen, som er grunnen til at man kommer, er gratis.

Det er likevel åpenbart at vi kan foredle en rekke typer opplevelser til salgbare produkter. Det har skjedd en rask utvikling i ulike former for organiserte opplevelser, med eller uten guider eller turledere. Eksempler er alt fra via ferrata og klatring, elgsafari, rafting, Trolltungatur og løssnøkjøring til terrengsykling i spektakulære arenaer og fuglekikking med kjentmann.

Med den store tilstrømmingen vi har til Norge ligger det et tilsynelatende enormt potensial i naturbaserte produkter som er kommersielle i den forstand at selve opplevelsen får profesjonell hjelp til å bli noe man aktivt lever seg inn i. Som Gro Follo skrev i sin blogg:

«Alt kan bli en ressurs».

Landskapskonsumet: Fortsatt en bærebjelke

I siste halvdel av 1800-tallet da turismen var i sin spede begynnelse, var turistene også opptatt av landskapet som sådan. Men i tillegg var de ganske så aktive. Turistene var de engelske lakselordene, som William Cecil Slingsby, som kom for å klatre. Dette var eventyrlystne (og godt bemidlede), jaktglade menn av typen som er kostelig beskrevet i boken «Tre i Norge ved to av dem».

Den tyske keiser Wilhelm var en litt annen type turist. 23 ganger besøkte han Sognefjorden med sin yacht «Hohenzollern». Han søkte roen i det norske landskapet og det «enkle norske folkelivet».

«Reisene i norske fjorder var et kjært avbrekk fra pliktene som tynget en keiser som dyrket kunst og kultur, selskapsliv og natur» (Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge).

De første turistene var aktive. Fra nasjonalromantikken sitt fokus på våre vakre landskaper og keiser Wilhelm går det en rett linje til dagens landskapskonsumerende rundreiseturisme. Norge er fortsatt det vakre landet med ikoner som Nordkapp, Lofoten og fjordene, noe som i nyere tid er bekreftet gjennom National Geographics prestisjetunge kåringer og UNESCOs verdensarvstatus. Det er fortsatt landskapskonsumet som er hovedbærebjelken i vår sommerturisme.

Er potensialet begrenset?

Det er viktig å huske på at alle naturbaserte opplevelser ikke bør eller kan bli salgbare produkter. Det er heller ikke  alle sommerturister i Norge som etterspør slike foredlede produkter. Vestlandsfjordene og Lofoten er eksempler på ikoniske steder som i stor grad er hovedmålet for turen, og som turistene kan oppleve simpelthen ved å være der. Den omreisende sommerturisten i Norge som søker nye høydepunker, lever fortsatt. Men nå er det ikke lenger de blåhårede amerikanske bussturistene som dominerer, men turister som på egen hånd farter rundt i egen eller leid bil. At et flertall av turistene er svært mobile, blir dokumentert gjennom for eksempel i Innovasjon Norge sin årlige «Turistundersøkelsen», NMBU/TØIs undersøkelser i Flåm og Geiranger i 2015 (TØI-rapport 1585/2017 – under utgivelse) og (fram til 2012) i TØIs «Gjesteundersøkelser blant utenlandske turister».

Rundreiser innebærer at man bruker en stor del av tiden på å forflytte seg innen og mellom våre landsdeler, og at opplevelsene i stor grad skjer mens man er på reise. Den turismen som vokser raskest i Norge, cruiseturismen, er turister som i enda større grad har begrenset tid på hvert sted og som er storkonsumenter av landskap.

Spørsmålet er om etterspørselen etter opplevelser vil endre seg med våre «nye turister» – folk fra den raskt voksende øvre middelklassen i land som Kina og India. Vil disse først og fremst foretrekke rollen som rundreisende landskapskonsumenter, eller vil de søke mer aktive opplevelser?

Med tanke på mulighetene for innovasjon og næringsutvikling i distriktene, er den mest interessante utviklingen den som skjer med ‘landskapsnyterturismen’. Det blir utviklet flere spennende naturbaserte opplevelser, som blir tatt godt imot av markedet.  En tydelig trend er nemlig at flere turister søker spesifikke aktive opplevelser nå enn før. Nye generasjoner turister søker selv opp opplevelser, og Internett og sosiale medier gjør at kunnskap om alle mulighetene er lett tilgjengelig og sprer seg raskt. Gode opplevelser blir derfor ikke lenger så lett ukjente. Kroneksempelet er Trolltunga, som er blitt en virkelig hit innen ”vært der og tatt selfie”- kulturen. Og det til tross for at det faktisk er ganske krevende å komme seg dit…

Turist – hvem er du?

Hensikten med forskningsprosjekter som BIOTOUR er at næringsutviklingen skal kunne skje med et solid kunnskapsgrunnlag i ryggen. For eksempel legger vi stor vekt på å tydeliggjøre hva ulike typer av turister ønsker av opplevelser. Dessuten vil vi finne ut mer om hvilke forutsetninger våre besøkende (også norske turister) i så fall har – eller ikke har – for å kunne være aktive opplevelsesturister. Har turistene for eksempel de ferdighetene, erfaringene og utstyret som skal til? I hvilken er gjennomføringsevne og risikoaversjon barrierer som rett og slett ekskluderer bestemte typer av besøkende? Vi ønsker også å finne ut noe om hvor villige turistene er til å betale for ulike typer av opplevelsesprodukter, og ikke minst hvor store er de ulike segmentene er.

Denne kunnskapen vil bidra til å utvikle den naturbaserte turismen i Norge i en retning som gir større verdiskaping i distriktene. Vi kan ikke, og bør ikke, tilstrebe å danke ut landskapsnyterturismen. Vi er imidlertid et godt stykke på vei til å eliminere «reiselivets paradoks» ved at vi også kan selge den pene utsikten ved at den blir en del av en mer aktiv opplevelse.

Petter Dybedal er forsker ved Transportøkonomisk institutt (TØI) og én av forskerne som jobber i forskningsprosjektet BIOTOUR om naturbasert reiseliv.