Av Ivan Harsløf, daglig leder av Gruppe for inkluderende velferd (GIV) og førsteamanuensis, Avdeling for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo

Luxembourg 30. oktober 2008

Jean Monnet bygget i Luxembourg er et svært kompleks som bl.a. huser noen av EU-kommisjonens filialer. I Møterom 3, Plateau de Kirchberg, har simultantolkene innfunnet seg i glassburene langs veggene, klare til å håndtere et utall europeiske språkkombinasjoner.

Representanter fra europeiske fagforbund innen helse- og sosialfeltet er samlet i regi av sammenslutningen EPSU (European Federation of Public Service Unions). Jeg er invitert til å holde innlegg.

Lerretet der min presentasjon er prosjektert er i den motsatte ende av lokalet enn der jeg er plassert, så møtedeltakerne kan altså ikke se meg og min presentasjon samtidig.

I denne settingen skal jeg holde innlegg om kommunikasjonsvansker på tvers av språk- og kulturgrenser innen det sosialpolitiske feltet.

EPSU har som mål å prege debatten i EU rundt deres interesseområder: arbeidsvilkår i den offentlige sektor og mer generelt, utviklingen av den europeiske modellen. Men først må de bli enige seg i mellom om prioriteringer og strategier.

Dette er vanskelig ettersom representantene kommer fra helt ulike samfunn, med ulike normer, verdier og nasjonale tradisjoner. Derfor har de også ulike begreper og terminologi. De trenger et felles språk.

Hva ligger i begrepet ”sosialpolitikk” og hva er egentlig ”sosiale tjenester”?

Sosialpolitikk har i EU-sammenhenger tradisjonelt hatt et bredere nedslagsfelt enn vi er vant til i de nordiske landene, og har vært forbundet med alt fra arbeidsliv, likestilling og regionalpolitikk.

Det som vi i Norden forbinder med sosialpolitikk – trygdeordninger og sosiale tjenesteytelser – har spilt en mindre rolle. Først i løpet av de siste tiårene er EU for alvor kommet på banen her.

I de anglosaksiske landene har man sett på sosiale tjenester som intervensjoner som skal løse bestemte svake gruppers problemer, korrigere dem, bringe tingene tilbake til en normal-tilstand igjen.

I Sør-Europa anses det å motta offentlige sosiale tjenester ofte som et tegn på at familien har sviktet. I Norden er der i høyere grad en forståelse av sosiale tjenester som knytter seg til anerkjente, universelle rettigheter som man har når man er i en gitt livsfase.

Ulike tradisjoner og begrepsforståelser knytter an til ulike velferdsmodeller. Likevel advarer jeg mot at slike modeller kan bli vel statiske. Det er tegn på endring. På enkle områder har EU påvirket land i Sør- og Øst-Europa til å nærme seg de nordiske og anglosaksiske modellene.

Den pågående finanskrisen kan kanskje også endre tingenes tilstand. På tvers av det politiske spektrum tales om viktigheten av å innleire markedene i sterke samfunnsinstitusjoner.

Dette kan bli EPSUs sjanse for å komme på banen og prege den europeiske dagsorden (”a historical moment” sier jeg høytidlig og prøver å få øyenkontakt med publikum).

En sterk sosial- og helsesektor kan bidra til å løse en rekke av de store utfordringene de europeiske landene står overfor. Det vil avlaste familiene (læs: kvinnene) for private omsorgsbyrder – og dermed frigjøre arbeidskapasitet.

Et bedre offentlig tilbud på sosial- og helsefeltet, særlig innen barneomsorg, vil trolig også virke fremmende på fertiliteten, noe som er svært tiltrengt i et aldrende Europa. Tjenestene vil bidra til å løse og forebygge ulike sosiale problemer – og dermed motvirke sosial ekskludering.

Endelig har jobbene i denne sektoren den heldige egenskap at de sprer seg jevnt – idet de jo må være der hvor folk bor, mens jobbene i privat sektor tenderer mot å konsentreres i vekst¬regioner.

Jeg kommer også til EUs omdiskuterte, og i denne krets, nokså upopulære tjenestedirektiv – som jeg i et forsøk på å få stemningen opp, først kaller for Frankenstein-direktivet (det går vanligvis under den uoffisielle betegnelse Bolkestein-direktivet etter dets opphavsmann). Men poenget – tynt som det er – synes å gå litt tapt i oversettelsen…

Powerpoint-presentasjon: Debating Social Policies in Europe

Flere innlegg i forskerbloggen til GIV kan leses på:
http://gruppeforinkluderendevelferd.blogspot.com/