Ivan Harsløf, daglig leder av Gruppe for inkluderende velferd (GIV) og førsteamanuensis, Avdeling for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo.

”Det er viktig [sic] å hele tiden å vurdere om ikke et forskningsfelt er ’godt nok’ utforsket som vitenskapelig fenomen. En slik erkjennelse vil rimeligvis aldri komme fra forskerne selv. Et programstyre, med ansvar for å drive fram ny kvalitativt god og politikkrelevant forskning, bør tilta seg den rolle det er å [sic] også peke på forskning hvis potensialer er uttømt. En mulig kandidat kunne være den forskningen som går ut på å forklare årsaker til sosial marginalisering og fattigdom.” (Program for velferdsforskning: Sluttrapport for perioden 2004-2008, s. 25-26; min framheving)

I sluttrapporten til det avgående programstyre for Forskningsrådets Velferdsprogram sies det like ut: Vi vet hva vi trenger å vite, potensialet for forskning på sosial marginalisering og fattigdom er uttømt. Styret foreslår derfor å vri ressursene fra forskning over på dokumentasjon og overvåkning av feltet.

Har marginaliserings- og fattigdomsforskerne forsket seg selv ut av markedet? Er det her tale om grov overforskning? Bør vi framover innføre kvoter på forskningsfunn, for eksempel et visst antall årlige funn per forsker?

Mine tanker henledes på Erlend Loes roman ”L”. Handlingen tar utgangspunkt i frustrasjonen over å vokse opp i en tid der alt er oppdaget og utforsket til bunns. Det finnes ikke lengre hvite pletter på kartet.

Likevel. Begreper som sosial marginalisering og fattigdom er omdiskuterte i offentligheten og i forskningsfeltet. I konvensjonell forstand brukes for eksempel ”sosial marginalisering” om personer som står på kanten til sentrale samfunnsarenaer. Personer som er langtidsarbeidsløse karakteriseres som marginaliserte i forhold til arbeidsmarkedet. Radikale forskere har utfordret denne terminologien. De hevder at det er kvaliteten av det arbeid folk har – eller ikke har – som er avgjørende. Folk som står i jobb kan etter deres mening være vel så marginaliserte, dersom jobbene er dårlig lønnet, forbundet med helserisiko, ikke svarer til deres kvalifikasjoner, er vanskelig å forene med familieliv osv.
 

Det framgår ikke av programstyrets rapport om det er den konvensjonelle eller mer radikale definisjonen som de legger til grunn, men man kan anta at det er førstnevnte.
 

Hvis programstyret med ”årsaker” til marginalisering og fattigdom mener statistiske indikatorer som klassebakgrunn, kjønn, etnisitet, familiestatus og helse, kan det selvsagt være et poeng. Vi har per i dag har noenlunde oversikt over disse sammenhengene. Problemet er at det bak slike sammenhenger kan avdekkes en rekke nye paradokser. Blant gruppene som topper fattigdomsstatistikken i Norge finner vi for eksempel enslige, særlig unge som nylig er flyttet hjemmefra og enslige forsørgere. Samtidig kan vi på makroplan til en viss grad relatere unges tidlige etablering i egne husholdninger og det økte antall enslige med velstands- utviklingen. Det kan synes som om velstandsutviklingen avler nye risikogrupper.

Dette peker på at samfunnet er dynamisk. Den igangværende resesjon kan meget vel skape nye ”årsaker” til sosial marginalisering og fattigdom, når ledigheten setter inn for fullt og ”luksusfellene” begynner å klappe sammen. Selv de som hevder at den norske fattigdommen i 2008 er ”ferdig utforsket” vil måtte ta høyde for at den vil endre seg i tiden som kommer. Utviklingen den siste tiden tyder på at omfanget av og årsakene til sosial marginalisering og fattigdom – og sammensetningen av gruppen av marginaliserte og fattige kan endre seg dramatisk over kort tid.

Dermed er det nok framdeles behov for et langsiktig forskningsberedskap innen marginalisering og fattigdomsfeltet der kan utforske endringer i dynamikk, forløp, arv og oppvekstfaktorer og kritiske overgangsmekanismer (skole-arbeid, familieoppløsning osv.).

(For julequiz med bokpremie, se http://gruppeforinkluderendevelferd.blogspot.com)