Av: Ann Kristin Eide, seniorforsker Nordlandsforskning

I en Aftenpostenkronikk 12/4 d.å. stiller NIBRs instituttsjef Hilde Lorentzen høyst relevante spørsmål ved konkurranseutsettelsen av norske forskningsmidler.

Endelig! Dette er blitt tatt opp tidligere, men har i liten grad blitt fulgt opp – og jeg fatter ikke hvorfor det ikke koker i kjølvannet av en så viktig tematikk. Jeg vil i alle fall ikke slippe tråden Lorentzen legger fram med det første, og vil benytte mitt første blogginnlegg til å dele noen tentative betraktninger. Etter mange år i oppdragsforskningsbransjen har jeg gjort meg mange observasjoner, med utropstegn! Og jeg har spørsmål. Mange. Lorentzen sier at der det konkurreres på like vilkår, prosjektene er av en viss størrelse, og oppdragsgiver så vel som tilbydere er faglig kompetente, så kan konkurransen bidra til å heve kvaliteten på forskningen. Men virkeligheten er så altfor ofte ikke slik. Lorentzen tar opp både hvordan systemet medfører enorm sløsing av ressurser for utforming av konkurransegrunnlag og søknader for småpenger, og hvordan formaliteter råder – man kan kastes ut av konkurransen om man har et skilleark for lite i søknaden. Anbudsregimene har alt for ofte dysfunksjonelle virkninger, sier hun.

De dysfunksjonelle virkningene manifesterer seg på mange plan, og jeg vil gå videre med mine egne refleksjoner. Nordlandsforskning konkurrerer på et market med universitetsmiljø så vel som konsulentfirma. Noen prosjekter får vi, andre får vi ikke. Når jeg ser at vi har mistet et prosjekt til noen som har utformet en bedre søknad, har jeg ikke noe å si på det. Men det er ikke alltid det som skjer. Jeg har sett prosjekt gå til evalueringer av sårbare grupper i velferdsstaten, der brukerperspektivet er fraværende. Det å la de menneskene det gjelder selv komme til orde, ikke bare snakke med byråkrater og mennesker i tiltaksapparatet, er for meg noe av det viktigste arbeidet vårt kan bidra med. Nemlig å klargjøre for de som sitter i styre og stell hva som står på spill for de menneskene det lages tiltak for. Men det er helt klart billigere å designe et prosjekt der man kun snakker med profesjonelle. Mange oppdragsgivere er høyt kompetente og faktisk glimrende dialogpartnere. Andre ganger lurer jeg på hva det er som foregår, når det insisteres på kvantitative spørreundersøkelser til bostedsløse, uten internett-tilgang, og med varierende evne til å lese og skrive – og prosjektet går til de som går med på et slikt opplegg. Det grøsser i meg når jeg tenker på at basert på det datamaterialet som produseres, skal politiske avgjørelser tas, som får store konsekvenser for mennesker i utsatte livssituasjoner.

Vi er alle ansvarlige for de prosjektene vi har fått, og det budsjettet som skal overholdes. Når budsjettet er brukt opp, skal rapporten være ferdig. Og den må være god, hvis ikke får vi ikke gode skussmål, og vi får vansker med å få flere prosjekt. Ingen vil levere noe dårlig med navnet sitt på. Og det er bra. Problemet er bare at i konkurransens hete, ender man opp med å love mye mer enn det som er gjørbart innen budsjettene man opererer med – for å få prosjektet i utgangspunktet. Det betyr at man må arbeide overtid, naturligvis uten kompensasjon, fordi det er jo nettopp budsjettet som er for smalt. Videre blir ansvaret for å holde budsjettet individualisert, redselen for at andre skal tenke at det er sikkert prosjektleder som ikke er flink nok til å håndtere det hele er effektiv selvknebling. Parallelt med underbudsjetterte budsjett, må man også initiere – skrive søknader for å få inn nye prosjekt, holde seg oppdatert på fagfeltet, lese seg opp på nye områder, og i tillegg telles vi for antall artikler i internasjonale tidsskrift og annen formidling. Igjen går kvelder, helger og ferier med til ubetalt arbeid. Og vi tier, fordi vi ikke vil syte. Men bransjen jeg arbeider innen, karakteriseres av stor gjennomtrekk. Vi brenner lyset vårt i alle ender, og vi mister flinke folk som går over til andre bransjer.

OK, så hvorfor er det et problem? Noen greier det jo, og vandrer i helger og ferier på kontoret i dypt engasjement! Jo, det er et problem, fordi det blir en siling av mennesker. Mennesker som ønsker å ha et liv utenom jobb, og/eller kanskje har en helse som ikke håndterer konstant arbeid, som har og erverver seg en helt annen erfaringsbakgrunn enn de som gror fast på kontorstolen – det er de vi mister. Og med dem mister vi viktige perspektiv. På min gruppe forsker vi mye på sårbare grupper i velferdsstaten. Hva slags forståelse man kan oppnå av noe, avhenger av den forståelsesbakgrunnen man selv har å dra veksler på. Viktige perspektiv på blant annet funksjonshemmedes og kronisk syke menneskers situasjon blir borte, om all forskningen utføres av bulldosere! Likeledes, hva slags forståelse får man av samfunnet om alt man omgås er akademikere i jobbrelaterte sammenhenger, og sårbare grupper en noe man bare leser om, ansiktsløs teori? Vi trenger mangfold i forskningen, av perspektiv – og av mennesker som bærere av perspektivene! Jeg vil ikke miste flere gode kollegaer. Jeg vil ikke sitte og se på helseskadelige rammebetingelser, og hva mer: i neste omgang, samfunnsskadelige. Men alene kan jeg gjøre lite. Hva gjør vi, folkens? Kan vi gjøre noe sammen? Eller er vi for slitne av overarbeid?