Av: Hege Gjertsen, seniorforsker Nordlandsforskning

Dagbladet hadde 8. april 2011 et oppslag om fritidsklubber for ungdom. Her ble det pekt på at antall fritidsklubber og ansatte har gått ned mye de siste årene. Ifølge offisielle tall har antall årsverk i fritidsklubber gått ned fra 1417 til 861 siden 2002.

For mange år siden, da jeg var 13-14 år, satt jeg bakpå mopeden til storebroren min 8 km hver fredag for å være noen timer på kommunens ungdomsklubb. Jeg vokste opp i en liten kommune i Nord-Norge. Det var en tradisjonell fritidsklubb med kiosk og diskotek. Det var artig og spennende, selv om vi egentlig ikke gjorde noe spesielt, når jeg tenker tilbake. Jeg snakket med venninner og på de mest vellykkede kveldene fikk jeg kanskje noen danser med en av de kjekkeste guttene helt mot slutten, da de rolige låtene endelig kom. Husker spesielt ”Heaven” av Bryan Adams. Og så, etter mange år, reiste jeg, sammen med min kollega Terje Olsen, rundt på ungdomsklubber og fritidstiltak for ungdom igjen. Det var veldig morsomt og lærerikt. Noen av stedene vi besøkte lignet svært på klubben jeg selv brukte som tenåring, mens andre var noe helt annet – kule kafeer med ulike kaffesorter og x-boksspill eller topp utstyrte kulturhus for ungdom.

Nordlandsforskning har nylig avsluttet en studie av åpen fritidstiltak for ungdom, som omfatter en kunnskapsstatus, en spørreundersøkelse til alle kommuner i landet og casestudier i fem kommuner. Til sammen besøkte vi ti fritidstiltak for ungdom. Hovedformålet med denne studien var å kartlegge og beskrive ulike sider ved åpne fritidstiltak for ungdom i norske kommuner. Vi så på ulike måter å organisere tiltak på og hva de kan inneholde. Vi stilte også spørsmål ved hvorfor kommunene støtter fritidstiltak for ungdom.

Med bakgrunn i datamaterialet har vi skilt mellom tre hovedtyper av åpne fritidstiltak; tradisjonelle fritidsklubber, kulturhus for ungdom og ungdomskafeer. Fokuset i de tradisjonelle fritidsklubbene er at ungdom skal ha et sted å være, hvor de kan møte venner og være sosiale. Ved kulturhusene er det først og fremst aktivitetene som står sentralt. Dette er steder hvor man forventes å gjøre noe. Når det gjelder ungdomskafeene er dette er sted ungdommene kan være sosiale, delta på ulike aktiviteter og få hjelp til ulike ting, men hvor forpliktelsen til stedet synes å være lavere enn i de to andre typene av tiltak.

Åpne fritidstiltak for ungdom er ikke en lovpålagt oppgave for kommunene i dag, og mange fritidstiltak sliter i dag med dårlig økonomi og trusler om nedleggelser. Studien vår viser at de aller fleste av kommunene/bydelene som har besvart undersøkelsen, har ett eller flere åpne fritidstiltak for ungdom. For omtrent halvparten gjelder dette ett eller to tiltak. De fleste fritidstiltakene er drevne og finansiert av kommunen, men det finnes også tiltak som er drevet av frivillige organisasjoner eller er private. Noen av disse mottar økonomisk tilskudd fra kommunen, mens andre drives uten økonomisk tilskudd fra kommunen. Samtidig viste casestudien at det varierer betydelig hvor mye kommunene bevilger til åpne fritidstiltak.

I studien undersøkte vi som nevnt, også hvorfor kommunene gir støtte til fritidsklubber og lignende. Åpne fritidstiltak for ungdom eksisterer i skjæringsfeltet mellom sosialpolitiske og kulturpolitiske begrunnelser.

De sosialpolitiske begrunnelsene legger vekt på at fritidsklubber fungerer forbyggende i forhold til sosiale problemer, blant annet ved at de bidrar til å holde ungdom unna rusmidler og kriminelle miljøer. I tillegg skal fritidstiltak være inkluderende for utsatte ungdom, ungdom med minoritetsbakgrunn og ungdom med nedsatt funksjonsevne. Tiltakene skal bidra til å bedre barn og unges oppvekst- og levekår og motvirke marginalisering av ungdom som berøres av fattigdomsproblemer. De kulturpolitiske begrunnelsene for åpne fritidstiltak vektlegger viktigheten av at ungdom får mulighet til å utvikle interesser og identitet sammen med jevnaldrende. Det er heller ikke all ungdom som er interessert i fotball og holder på med organiserte aktiviteter på fritiden. Frivillig engasjement og deltakelse er bevisstgjørende, bygger identitet og utvikler kreativitet. Dette er et viktig kulturpolitisk argument for at kommunene tilstreber å gi alle ungdom de samme mulighetene til å delta i meningsfylte kultur- og fritidsaktiviteter uavhengig av familiens bakgrunn eller den enkeltes kvalifikasjoner.

Mange fritidstiltak er primært motivert ut i fra aktivitetenes egenverdi, ikke for at deltakelsen skal virke forebyggende. I kommunene finner vi altså kombinasjoner av kulturpolitiske og sosialpolitiske begrunnelser for å støtte åpne fritidstiltak. Noen steder vektlegger man først og fremst forebyggingsargumentene, mens man andre steder også ser viktigheten av at ungdom får mulighet til å utvikle interesser og evner.

Sannsynligvis er det mange av dere som har ”hengt” på fritidsklubber og som har gode eller kanskje mindre gode minner derfra. Hva mener dere – trenger vi fritidsklubber, ungdomskafeer og kulturhus for ungdom?