Av: Terje Olsen, seniorforsker Nordlandsforskning

Stortinget drøftet 17. februar i år et forslag om styrkede rutiner for varsling av seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemming. Fungerende inkluderingsminister Tora Aasland avviste forslaget med at slike rutiner vil fungere stigmatiserende. Sett fra en forskers perspektiv er diskusjonen interessant fordi den reflekterer ideologiske brytninger i kriminalpolitikk og velferdspolitikk. Diskusjonen bør forstås i en noe bredere sammenheng enn et standpunkt for eller imot innføring av varslingsrutiner. Når departementet avviser forslaget reiser det nye spørsmål: Hvilke utfordringer står myndighetene overfor når man velger å avvise forslaget? Hvilke alternative veier finnes for å imøtekomme utfordringene på dette feltet? La meg like gjerne avsløre hovedpoenget med det samme: Den største utfordringen er at utviklingshemmede i praksis har et svakt rettslig vern mot overgrep, og svaret er kunnskap og kompetanse.

I 2009 gjennomførte vi ved Nordlandsforskning en studie på oppdrag fra Arbeidsdepartementet hvor vi gikk nærmere inn i et antall overgrepssaker mot personer med utviklingshemming. Vi studerte blant annet hvordan disse sakene ble oppdaget, håndtert på arbeidsplassene og behandlet i strafferettspleien. Alle de åtte sakene gjaldt skjermede arbeidsplasser, men det var samtidig klart for oss at det ikke var arbeidsplassene i seg selv som utgjorde problemet. Vår studie ble siden fanget opp av Dagbladet og journalist Thomas Ergo som siden har gjort et omfattende journalistisk arbeid med å avdekke seksuelle overgrep mot utviklingshemmede og sviktende oppfølging av disse i strafferettspleien. Dagbladet har dokumentert dette i en serie av artikler.

Vår studie og Dagbladets artikkelserie viser en rekke alvorlige overgrepssaker mot utviklingshemmede. Manglende varsling, sviktende etterforskning og brudd på tidsfrister for gjennomføring av avhør er noen stikkord. Få saker ser ut til å bli anmeldt og enda færre ender i domfellelse.

Problemet synes å bestå i at utviklingshemmede i praksis har et svakt rettslig vern mot seksuelle overgrep. Lovens bokstav er tydelig nok, men håndhevingen av loven er unnfallende. Seksuelle overgrep er en type saker der det i de mange tilfeller er få objektive bevis og påstand står mot påstand. Fornærmedes og tiltaltes troverdighet blir derfor av avgjørende betydning når et slikt forhold anmeldes. Funksjons¬hemmingen kan for en del utviklingshemmede innebære at man mangler begreper og kan ha vansker med å sette ord på og beskrive hva som har skjedd. I den studien vi gjennomførte så vi også at funksjonshemmingen i et tilfelle ble brukt som et sentralt element i å svekke fornærmedes troverdighet. Dette er ikke særegent i norsk sammenheng – vi ser det samme mønsteret påpekes i forskning fra England, Sverige og USA. Internasjonal forskning viser likevel at når utviklingshemmede blir avhørt på riktige måter kan de i de fleste tilfeller gi fullgode vitneprov. Det handler altså om kompetanse.

At utviklingshemmedes vitneutsagn tilskrives lav troverdighet synes å gjelde i alle ledd av strafferettspleien: ved anmeldelse av slike saker, ved vurderinger av påtale og i forbindelse med rettsbehandlingen. Troverdighet er et allerede anerkjent problem, slik de eksisterende ordningene med dommeravhør og Barnehus (som også omfatter voksne utviklingshemmede) er etablert nettopp for å imøtekomme.

Problemet med seksuelle overgrep mot utviklingshemmede synes å være godt dokumentert, og statsrådens svar trekker heller ikke dette i tvil. I konferansen ”En ny hverdag – 20 år etter HVPU-reformen” 31. mars, pekte statsråd Audun Lysbakken på at departementet vurderer styrket rettshjelp, økte kompetanse i kommunene og utarbeiding av en kunnskaps-oppsummering på dette området for å øke rettssikkerhet. Dette kan etter å dømme være viktige grep som Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet kan gjøre.

Andre måter departementet kan imøtekomme dette på er å ruste opp kapasiteten og kompetansen på utviklingshemming hos SO-team og koordinatorer ved politidistriktene. (SO-team er tverrfaglige team i politidistriktene for etterforskning av seksuelle overgrep). Et annet forslag kan være å ruste opp disse instansenes mulighet til å overholde tidsfristen for gjennomføring av dommeravhør. (Forskriften for dommeravhør er for tiden under revisjon.) I den nevnte studien fra 2009 påpekte vi at videreutdanningen av politifolk for å gjennomføre dommeravhør ikke berører utviklingshemming, men kun teknikker for å avhøre barn. Derfor bør også muligheten for å utvikle en egen videreutdanning særlig rettet mot dommeravhør av utviklingshemmede vurderes. Når det gjelder rettsbehandlingen av slike saker, kan man eksempelvis vurdere å opprette ordinger med fagfolk fra regionale habiliteringstjenestene eller andre instanser som kan innkalles i forkant av behandlingen av aktuelle saker og gi retten en generell innføring av hva det vil si å leve med utviklingshemming.

Dette er forslag som handler om økt kunnskap om utviklingshemming i ulike ledd av strafferettspleien. I etterkant av vår studie har Nordlandsforskning gått inn i et nettverkssamarbeid med Habiliteringstjenestene i Nordland, Politihøgskolen i Bodø og Statsadvokaten i Nordland der vi jevnlig drøfter prinsipielle sider ved denne typen saker. Senere har også fagpersoner hos Barnehuset i Tromsø og habiliteringsteamene i Troms og Finmark blitt involvert i dette samarbeidet. Habiliteringsteamet i Nordland har gjennom flere år arbeidet med kunnskapsutvikling om utviklingshemmedes seksualitet, seksuell helse og forebygging av overgrep. Også i enkelte andre fagmiljøer er det gjort arbeid knyttet til kunnskapsutvikling på dette området. Det finnes altså flere gode muligheter for å ta i bruk relevant fagkompetanse for å imøtekomme mange av de grunnleggende utfordringene på dette feltet uten å stigmatisere utviklingshemmede som gruppe, slik departementet er opptatt av.

[En kortere versjon av dette innlegget er trykket i marsutgaven av bladet Utvikling, som utgis av Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming.]

Linker:
Handegård, Tina L. og Terje Olsen (2009) Vanskelig å snakke om? Arbeidsmiljø og rettssikkerhet for utviklingshemmede i skjermede virksomheter. Rapport 1/09. Bodø: Nordlandsforskning.

Utviklingshemmede er fritt vilt - artikkel i Fontene 31.mars 2011