Av: Hege Gjertsen, seniorforsker Nordlandsforskning

Dårlig samhandling og koordinering av helsetjenester gjør at pasienter og pårørende opplever tjenestene som fragmenterte og uoversiktlige, og opplever overgangen mellom dem som problematisk. En gruppe som har behov for tjenester fra både kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten er barn og unge som går gjennom kreftbehandling. De vil som regel i tiden etter behandlingen ha behov for oppfølging i hjemkommunen.

Hvert år får omtrent 140 barn og unge i Norge kreft (kreftforeningen.no). Disse må ofte gå igjennom en lang og tøff sykdoms- og behandlingsperiode. Heldigvis er overlevelsessjansene gode, men mange sliter i etterkant av behandling med ulike senfølger etter sykdommen og behandlingen. De står vanligvis overfor mange utfordringer når den nye hverdagen kommer. Valnesfjord helsesportssenter i Nordland har i perioden 2009-2010 utviklet prosjektet ”Krefter i bevegelse”, der de har gitt et tilbud til barn og unge som har hatt kreftsykdom. Fokuset under oppholdet var på tilpasset fysisk aktivitet. I 2010 gjennomførte vi ved Nordlandsforskning en evaluering av prosjektet ”Krefter i bevegelse”, der vi hadde fokus på foreldrenes erfaringer med oppholdene.

I all hovedsak var foreldrenes erfaringer svært positive, både med tanke på innhold og hvordan oppholdene var blitt organisert. De pekte på flere forhold som de mente var bra – barna hadde fått positive mestringsopplevelser, utforsket egne grenser, lært mer om hva de kan klare å gjøre og blitt motivert for å bli mer aktiv. Det hadde også vært fint for barna å delta i et sosialt fellesskap sammen med andre barn og unge som har hatt kreft. Enkelte hadde også blitt i bedre fysisk form. Flere av foreldrene ga imidlertid uttrykk for at tilbudet om oppfølging og hjelp barna har fått etter at de var ferdigbehandlet for kreftsykdom, i kommunen der de bor, har vært svært dårlig. Det synes altså å være store variasjoner når det gjelder hvilken oppfølging barn og unge som har hatt en kreftsykdom får. Ofte ser det ut til at kunnskapen om hva barna trenger av hjelp og tilpasninger i for eksempel kroppsøvingstimene er altfor dårlig.

Kommunikasjonen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten ser ikke ut til å være like god overalt, heller ikke ser ansvarsfordelingen ut til å være tydelig. Samtidig er det ikke alltid like klart hvor lenge barn og unge som har gått gjennom kreftbehandling bør følges opp, og hvilken oppfølging de har behov for. I den nært forestående Samhandlingsreformen (St.meld. 47 2008-2009) er helsetjenestenes evne til å gi koordinerte tjenester til mennesker med sammensatte hjelpebehov formulert som en av hovedutfordringene. Det vil bli interessant å følge dette ved innføringen av reformen når den skal iverksettes fra førstkommende årsskifte. I hvilken grad og på hvilke måter vil man lykkes med å tilrettelegge for pasienter med alvorlige og sammensatte diagnoser, og hvordan kan kommunene og sykehusene sammen legge til rette for en koordinert og kvalitativ god oppfølging av disse barna?

Kilde:
Gjertsen, Hege (2010) Fysisk aktivitet for barn og unge som har hatt kreft. Evaluering av utviklingsprosjektet ”Krefter i bevegelse” ved Valnesfjord helsesportssenter. Rapport 13/10. Bodø: Nordlandsforskning.