Konsultasjonen går mot slutten. Nora ser rundt seg. Hun leiter etter sokkene til barnet hun har på fanget. Advokaten samler sammen papirene sine. Han lener seg fram og ser på Nora: «Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre akkurat nå. Det viktigste for dere nå er å unngå å bli sendt tilbake til Norge. Hvis dere klarer det, er dere trygge. Tyskland sender ikke familier til Afghanistan». Deretter ser han på Charlotte, Noras venninne: «Vi kan skrive et brev til menighetsrådet i kirken din angående Nora, mannen og de tre barna. De neste seks månedene er kritiske. Kirkeasyl vil være det beste nå.».

Å vente på at Tyskland blir ansvarlig for asylsøknaden

Gjennom feltarbeidet mitt møter jeg mange migranter. Vi blir kjent på asylmottaket, på helsesenteret for papirløse, på språkkafe, på togstasjonen, hjemme hos venner, i byens Sikh-tempel, eller i organisasjonen som tilbyr fri rettshjelp til asylsøkere og papirløse migranter. En del av jobben min er å få tilgang til slike steder. Det som åpnet dørene til advokatkontoret for meg er at jeg er norsk. Første gang jeg var der sa en av advokatene: «Vi har så mange fra Norge nå. Kanskje du kan hjelpe oss med å oversette og med informasjon om norsk lovverk?». Klientene «fra Norge» har søkt asyl i Norge og fått avslag på søknaden. For å unngå tvangsretur, har de flyktet videre til Tyskland. Mange er fra Somalia, Irak og Afghanistan. Tyske myndigheter vurderer sikkerhetssituasjonen i disse landene annerledes enn norske myndigheter. Mange ville derfor fått opphold om det var Tyskland som var ansvarlig for asylsøknadene deres. Det er dette det handler om for Nora, og mange andre jeg møter: Å vente på den dagen de kan søke asyl i Tyskland. Å håpe at de ikke blir returnert til Norge før denne dagen kommer. Å frykte at politiet skal komme om natten, fordi flyet står klart.

Seks måneder

En asylsøker har bare rett til å få behandlet asylsøknaden sin i èt Dublin-land (se forrige innlegg). Når en person søker asyl i Tyskland, og myndighetene oppdager at vedkommende allerede har søkt asyl i Norge, sender de brev og anmoder norske myndigheter om å ta personen tilbake. Svarer Norge «ja» har tyske myndigheter seks måneder på seg for å returnere personen. Nå går tiden. Klarer de ikke det, må de selv behandle asylsøknaden. I andre kvartal 2017 anmodet Tyskland Norge om å ta tilbake 282 asylsøkere. Norge svarte ja til å ta imot 200. Av disse returnerte Tyskland 103 personer.

Å telle dager i seks måneder

Nå går tiden. Tidsfristen, datoen seks måneder frem i tid, står på vedtaksbrevene folk viser meg: 06.02.2018, 15.03.2018, 30.04.2018. Den er et eksempel på rollen tid spiller i grensekontrollen. Og den skaper en spesiell ventetid. Når jeg møter folk, teller vi ned: «Nå er det åtte uker igjen», «nå er det bare fem uker igjen». Nora forteller at hun og mannen ikke får sove. De fleste utsendelser skjer på natten. Redningen kan være en plass i kirkeasyl, men selv om kirka oppretter nye plasser er det ventelister. Nora er redd fordi advokaten har fortalt at Tyskland behandler søknader fortere enn før: «Now is risky times. Germany makes everything fast». For Nora er effektivitet en trussel nå. Andre «dublinere» opplever at fristen går ut, og oppdager at de blir fanget i en ventesituasjon som kan vare i årevis (se forrige innlegg).

(Forsidefoto: Kari Anne K. Drangsland)