Tidligere i høst skrev den britiske avisa The Guardian at over halvparten av alle som søkte om asyl i Europa mellom 2015 og 2016 fortsatt venter på svar på søknaden sin. Jeg leser oppslaget mens jeg sitter på S-Banen i Hamburg, på vei hjem etter ett møte med en av de unge migrantene jeg følger her. Jeg skal bo i Tyskland det neste året, mens jeg studerer hvordan ventetid blir skapt og hvordan den erfares av migranter. I praksis betyr det at jeg tilbringer dagene mine på to asylmottak, og i venterommet til ulike organisasjoner som jobber med mennesker med det som her kalles en «usikker oppholdsstatus». Her knytter jeg de første kontaktene til mennesker som jeg siden skal ha jevnlig kontakt med dette året.

Ventetid

Migrasjon blir ofte forstått som et romlig fenomen, som bevegelse mellom steder og over romlige grenser. Forskningsprosjektet jeg er en del av skal gi mer kunnskap om migrasjon som et fenomen som også handler om tid. Det handler om å være tvunget til å vente, om å måtte handle raskt for å rekke korte tidsfrister, om å leve med midlertidig oppholdstillatelse og om å leve med en usikker fremtid. Grensekontroll, lovverk og byråkratiske praksiser former disse erfaringene på spesifikke måter.

Gjennom samtaler og stillhet, mens vi sitter ovenfor hverandre på buss og bane på vei til og fra ulike myndighetspersoner, tilbringer timer på harde stoler på ulike venterom eller på tur i en av Hamburgs mange parker, gir menneskene jeg møter meg et innblikk i hvordan de opplever ventetiden og i et asylsystem som fremstår som vilkårlig og uforutsigbart.

Etter flere år som aktivist i asylfeltet i Norge, kjenner jeg imidlertid stadig på følelsen av ubalanse: Folk deler tiden sin, historiene sine og husværet sitt med meg, og på spørsmålet om hva jeg gir tilbake er svaret noe slik som: «om tre år kommer en bok, der vil vi bruke din historie til å diskutere Europeisk asylpolitikk fra et kritisk ståsted». Svaret kjennes iblant så skjørt at setningen truer med å punktere før jeg klarer å fullføre den. I en samtale med en av mine kollegaer, en erfaren antropolog, fikk jeg forleden dag følgende råd: «Noe kan du gjøre: Skriv nå, ikke vent!». Gjennom en serie blogginnlegg vil jeg dele noen inntrykk og tanker fra feltet nå i høst. Hva er venting og hva gjør venting med mennesker? Hvor skjer venting? Hvordan venter folk og hva venter de på? Og ikke minst: Hvordan skapes venting av Europeiske stater, og hva sier det om velferdsstatene vi er mer eller mindre en del av?

Venting er et effektivt maktmiddel

«Det kom så mange mennesker på en gang, det er jo derfor det blir så mye venting!». Dette synes å være premisset i artikkelen i The Guardian og i mye av det som skrives om ventetid i asylsystemet.

Og, det er klart, når flere mennesker samles enn det systemet er rigget for, er resultatet ofte ventetid. Samtidig, når vi snakker om migrasjon, er det viktig å slå fast at venting ikke er et biprodukt av byråkrati og grensekontroll. Det å tvinge noen til å vente er et effektivt maktmiddel. Som en asylrettsadvokat her i Hamburg sa på et kurs jeg deltok på, da deltakerne klaget over uforutsigbar og timelang venting hos utlendingsmyndighetene; «De vet hva de gjør. Venting er effektivt!».

Mer midlertidighet, mer venting

For mange av de som kom til Europa som flyktninger de siste årene er ventingen ikke over når staten tar sin beslutning om opphold. Endringene i europeisk asylpolitikk den siste tiden gjør det stadig vanskeligere å kalle Europa for «hjemme», også for dem som har fått en positiv avgjørelse. Tysk politikk er et eksempel på dette: i mars 2016 vedtok parlamentet at syrere ikke lenger skulle få flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen, men såkalt «subsidiær beskyttelse». Dette er en midlertidig oppholdsstatus som gis for ett eller tre år. Samtidig ble det vedtatt at de med subsidiær beskyttelse ikke skulle ha mulighet til å søke om familiegjenforening før i mars 2018 (en dato som nå ser ut til å forskyves lenger frem i tid).  Hva skapes i Europa i en situasjon der tusener av mennesker på flukt tvinges til å leve årevis i en uvisshet om fremtiden?

Venting og effektivitet

Samtidig som migrasjonsregelverket skaper venting, er det i stadig større grad kjennetegnet av krav om effektivitet.

I kjølvannet av flyktningene som kom til Tyskland i 2015, satt tyske myndigheter i gang en rekke prosesser for å øke effektiviteten i asylsystemet. Gjennom et knippe av lovendringer og redesign av ankomstsentre skal saksbehandlingen og beslutningsprosesser gå fortere. Effektivitetskravet truer folks rettsikkerhet. Antallet klager og domsavsigelser på grunn av feilaktige beslutninger i asylprosessene er nå høyt i Tyskland.

Det at venting og effektivitet opptrer samtidig i migrasjonskontrollen, skaper et paradoks i forskningen på venting, som er etisk og politisk utfordrende.

For noen uker siden presenterte jeg forskningsprosjektet mitt for to advokater som jobber med asyl- og utlendingsrett her i Hamburg. Mens jeg diskuterte belastningene knyttet til venting med en av dem, forholdt kollegaen seg taus. Han ble sittende å skrive i notatblokken sin og så etter en stund bekymret på meg; «Hvis du nå skriver om venting og hvor ille det er… er det ikke en fare for at du gir myndighetene akkurat de argumentene de trenger for å gjøre alt fortere?».

(Forsidefoto: Kari Anne K. Drangsland)