«Når kommer de? Kanskje om en uke? Kanskje om tre måneder? Jeg vet ikke hvor lenge det kommer til å vare!»

Alan sitter ovenfor meg ved det smale bordet på kafeen der vi har avtalt å møtes til et første intervju. Mellom oss ligger et brev fra utlendingsmyndighetene i Hamburg. Brevet varsler at han skal deporteres fra Tyskland en eller annen gang i løpet av de tre neste månedene. I denne tiden, skriver saksbehandleren, må han oppholde seg i containeren han bor i på asylmottaket hver natt mellom klokka 22.00 og 06.00.

Det er første gangen jeg ser denne typen brev, og jeg undrer meg. Med hvilke myndighet kan en saksbehandler hos utlendingsmyndighetene sette noen i husarrest?

Frivillig retur?

Da jeg møter Alan første gangen, har han vært åtte måneder i Tyskland. Da han for noen år siden flyktet fra krig i hjemlandet, gjennom Europa mot Tyskland og familien sin der, ble han stoppet av politiet i et annet EU-land. Politiet tok fingeravtrykket hans, og i tråd med Dublin-avtalen er derfor dette landet ansvarlig for asylsøknaden hans. Dublin-avtalen er et samarbeid mellom EU-landene som bestemmer hvilket land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Nå skal Alan sendes ut av Tyskland og tilbake til landet der han ble registrert første gang.

Brevet fra utlendingsmyndighetene i Hamburg består av to tettskrevne sider, med lange setninger som inneholder rettsbegrep fra både politi- og utledningsretten. Alan holder det opp og peker på side to. «Jeg forstår det ikke helt. Hva står det her?» spør han.

Vi leser det sakte sammen, for å få med oss det som viser seg å være begrunnelsen for husarresten: «Siden du ikke har erklært deg villig til frivillig utreise (…) antar vi at du vil motsette deg deportasjon». Neste uke blir jeg med Alan til advokaten hans. Da Alan viser ham brevet, utbryter advokaten irritert at det er «rettslig sett absurd» å hevde at han ikke har «erklært seg villig» til å reise frivillig tilbake. Han ringer en kollega, som bekrefter det han trodde: Slik myndighetene her praktiserer Dublin-avtalen har Alan ikke lov til å reise tilbake frivillig og på egen hånd.

Frihetsberøvelse

I kjølvannet av flyktningene som kom til Tyskland i 2015 og 2016 har tyske myndigheter gjennomført en rekke lovendringer som skal gjøre det lettere å deportere uønskede migranter. Lavere terskel for å internere folk, større bruk av fotlenker, og økning av antall dager en person kan sitte i varetekt er noen av tiltakene. Også i Hamburg har bruken av internering økt. Mens ni personer ble satt i såkalt "deportasjonsarrest" i første halvår i 2016, var tallet 40 personer i første kvartal 2017. Om brevskriverne i Hamburg hadde ønsket det, kunne Alan ha bidratt til statistikken høsten 2017. En lovendring fra sommeren 2017 gjør det nemlig mulig å internere personer utelukkende av den grunn at de har Dublin-status.

Saksbehandleren til Alan skriver imidlertid at myndighetene ønsker å unngå dette. Istedenfor «griper de til det mildere tiltaket å oppfordre» Alan «til å oppholde seg på sitt tilviste rom på asylmottaket», såkalt «husarrest» (Stubenarrest). Som «kollegaene» sine, som Alan kaller dem, bor han i en container på 12 kvadratmeter. Containeren er disponert for fire personer, men Alan er blant de heldige som foreløpig bare har én samboer. I løpet av høsten blir de tre. Det er ikke lov å oppbevare mat eller elektrisk utstyr som kokeapparater, kjøleskap eller TV på rommet, og det er ikke tilgang til internett. For mange av de jeg snakker med er de søvnløse nattetimene i containeren lange.

Det er altså i en slik container Alan har fått pålegg om å oppholde seg mellom klokka 22.00 og 06.00 i inntil tre måneder fremover, mens han venter på politiet som kanskje kommer (i praksis sender Tyskland bare ut rundt 10 prosent av alle med Dublin-status). Han ler litt og viser meg presiseringen om at han får lov til å forlate plassen sin 15 minutter av gangen for å gå på do eller bevege seg ute.

Å vokte seg selv

Domstolen i Hamburg har flere ganger vedtatt at praksisen med å ilegge folk «husarrest» er en form frihetsberøvelse som ikke har noe rettslig grunnlag. Likevel fortsetter utlendingsmyndighetene å skrive og sende ut slike brev som det Alan har fått.

Det imidlertid ingen som passer på at Alan faktisk oppholder seg i containeren sin. Verken vaktene som beveger seg rundt på mottaksområdet dag og natt eller de ansatte på mottaket blir informert om at han har husarrest. Han er sin egen portvokter. Selv om husarresten ikke er vedtatt av noen dommer og ikke er forankret i noen lov, så er konsekvensene av å ikke være tilstede på rommet når politiet eventuelt kommer uoversiktlige og truende.

(Forsidefoto: Kari Anne Drangsland)