Hvor lenge er det verdt å vente på oppholdstillatelse her?

(Navn og visse kjennetegn ved personene i dette innlegget er endret av hensyn til anonymitet)

Hva gjør du når du vurderer om noe «er verdt å vente på»? Veier kjedsomheten, irritasjonen, uroen som setter seg i magen - nå, nå, nå - opp mot det du venter på?

Men hva om ventingen drar ut i tid og du ikke vet hvor lenge du må vente? Hva om du ikke har kontroll hvordan (eller hvor) ventetiden kan avsluttes, og du kjenner at selve ventingen truer deg selv eller noen du er glad i?

Hva betyr «verdt å vente på» da?

Grillfest i leiren

Det er grillfest på asylmottaket, eller i «leiren», som folk her i Hamburg sier. På grusplassen foran de hvite, rektangulære boligbrakkene er det satt ut langbord.

Lukten, kveldssolen, lydene av barna som leker og samtalene rundt bordene minner meg om en hyggelig, men dårlig planlagt, sommerleir på en nedslitt campingplass (Hva? Skal vi være her?! Så langt fra sjøen?! Ingen fotballbane!?).

Jeg er overrasket over å se Radwan her. Jeg har ikke sett han på flere uker og har hørt rykter om at han skulle flyttes til en annen leir. Han forteller at han har vært på besøk hos kjæresten, som bor i en annen by. Straffen for å forlate leiren mer enn tre døgn av gangen er overflytting til et annet mottak, men de ansatte kjenner han og ville han skulle bli. Han har bodd i leiren i to år.

Nye asylsøkere er kommet til leiren mens han var borte, og nå bor de tre på rommet hans. Det blir fire kvadratmeter per person. Han peker bort på rekkene av brakker og snurrer fingeren rundt ved siden av hodet sitt. «Folk blir psykisk syke her. Før jeg kom hit tenkte jeg aldri på psykologi. Jeg vil heller dra tilbake enn å bli her og bli syk. I fengsel i Syria kan i det minste moren og søsteren min besøke meg, og det vil gi meg et øyeblikks hvile».

Han fortsetter: «Bli syk for hva? For å vente på et papir?» Mens han snakker holder han et usynlig papir opp i luften og slipper det.

Sendes ikke ut, men får heller ikke bli

Radwan er en av mange jeg møter som ikke har rett til å få asylsøknaden sin behandlet i Tyskland.  Han er en «dubliner». Dublin-avtalen mellom EU, Norge, Liechtenstein, Island og Sveits bestemmer at en asylsøknad skal behandles i det første Dublin-landet en asylsøker kommer til. Tyskland er ikke det første Dublin-landet Radwan kom til.

Dublinere blir ansett som illegale migranter og får ikke lov til å arbeide eller studere i Tyskland. De bor lenge i ankomstleirer, lik denne jeg besøker i Hamburg. Har skal man bo i maksimalt seks måneder. Myndighetene prioriterer hvem som skal overflyttes til «følgemottakene» - dublinere prioriteres ikke.

En ankomstleir i Hamburg. Foto: Kari Anne K. Drangsland
En ankomstleir i Hamburg. Foto: Kari Anne K. Drangsland

 

I Hamburg møter jeg mange, som i likhet med Radwan, har bodd årevis i forskjellige ankomstleire. Av ulike grunner sender Tyskland dem ikke tilbake til «førstegangslandet», men de kan heller ikke søke om asyl i Tyskland. Dette gjelder blant annet folk som har fingeravtrykket sitt Bulgaria eller Ungarn, land som Tyskland midlertidig ikke returnerer til på grunn av forholdene for asylsøkere der.

Hvor kan jeg dra?

Seinere på kvelden drikker jeg kaffe med et ektepar jeg har blitt kjent med. De er begge dublinere, og med to barn har de vært på reise i Europa i snart fire år: I Sør-Europa, i Skandinavia og nå er de her.

Begge har hatt engelsk som arbeidsspråk, men vil gjerne at vi snakker tysk sammen: «Vi vil øve!». Deres tysk er like god som min. Vi blir sittende og prate om tyske verbformer, og om deres redsel for at hverdagslivet i den trange brakka og usikkerheten de lever med skal gjøre barna syke.

«I blant tenker jeg at jeg ikke kan mer. At jeg vil reise. Men hvor? I Syria er det bare krig. Alt er ødelagt. Og jeg kan ikke reise til et annet land i Europa», sier faren.

Kvelden avsluttes i brakka. Vi drikker te og ser på youtube. Veggene i brakka er fulle av tyske gloser.