I juni deltok flere av oss norske universitets- og høyskolerektorer på en konferanse i Reykjavik, arrangert av Det nordiske universitetssamarbeidet (NUS) og OECD’s forum for høyere utdanning (IMHE). Tema var ”Does Size Matter?” med fokus på universitetene som aktører i det globale utdanningsmarked. Det blir stadig mer snakk om rankinger, fra Shanghai eller Financial Times, og de nordiske universitetene konkurrerer med hverandre og med de store ute i verden.

Man kan få inntrykk av at dette handler lite om hva slags utdannings- og forskningsinstitusjoner Norge er tjent med, og mer om økonomisk og administrativ potens. En rask googling på ”does size matter” viser da også snart hva slags potens det er tale om.

Det ligger en viss ironi i at denne konferansen ble holdt på Island, som så mange konferanser det siste året. Det er ikke bare islandske banker som synes å tro at størrelse er viktigere enn bærekraft. Jeg var dum nok til ikke å veksle inn de 7-8 islandske tusenlappene jeg hadde igjen etter turen til Reykjavik. Tusenlappene ser fine ut ”på papiret”, men når det kommer til stykket må man se på resultatene og den egentlige verdi. Slik er det både i økonomisektoren og i universitetssektoren.

Det siste året har norske universiteter og høyskoler brukt svært mye energi på å tolke og kritisere innstillingen fra Stjernø-utvalget. Selv om statsråd Tora Aasland har lagt innstillingen i skuffen, er mange av de saker utvalget drøfter så viktige at de krever en fortsatt seriøs behandling. En av disse viktige sakene er forskerrekruttering. En annen viktig sak er spørsmålet om sammenslåing av institusjoner og om størrelse på en institusjon er avgjørende for å lykkes i den stadig tøffere konkurranse om studentene – nasjonalt og internasjonalt.

Professor og tidligere rektor ved Universitetet i Agder, Ernst Håkon Jahr, skrev i Kristiansand Avis den 16. september om ranking av universiteter, med bakgrunn i konferansen i Reykjavik: Universitetsranking – akademisk tullball. Jahrs poeng er at disse rankingene bygger på høyst diskutable kriterier.

Det er for øvrig i gang et eget arbeid for å klassifisere høyere utdanningsinstitusjoner i Europa (Classifying European Institutions for higher education) - hvor MF deltar - men det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

Jeg er selvsagt tilfreds med Jahrs eksempel, der han skriver at man nesten helt nederst på Webometrics-lista, som rangerer 4000 universiteter og høgskoler, finner Menighetsfakultetet i Oslo, som nr. 3994: ”Webometrics lister altså Menighetsfakultetet, som jo er en framstående vitenskapelig institusjon i Norge, nesten sist av de universitetene de rangerer” – og dette skyldes diskutable kriterier.

MF scorer høyt på forskning og forskningspublisering, men ikke spesielt høyt på størrelse, med våre rundt 950 studenter og 90 tilsatte. Poenget er at vi er fornøyd med vår størrelse. Vi opplever at vi er akkurat passe store, og at vi leverer meget gode resultater i forhold til de midler vi tildeles. Skulle vi da ha startet sammenslåinger og vekstprosesser for å komme høyere på rankinglistene? Det virker nemlig som om noen institusjoner tenker slik.

I Danmark har man hatt storstilte sammenslåinger mellom universiteter og høyskoler, men likevel gitt rom for at Handelshøyskolen i København og det lille IT-universitetet har fått fortsette som selvstendige (spesialiserte) universiteter. I Norge har vi som tilhører denne institusjonstypen forsøkt å argumentere så godt vi kan for de vitenskapelige høyskolenes stilling og status.

Det er mange grunner til å si at ”size matters” når det gjelder universiteter. Store universiteter har større fleksibilitet fordi man vanligvis har flere ressurser, bedre økonomi og god administrativ støtte for de fremste forskningsmiljøene. Spørsmålet er om dette også gjelder i Norge.

I Morgenbladet, som for øvrig er blitt gode på stoff om forskning og høyere utdanning, har man de siste ukene diskutert kvalitetsreform, universitetenes styringsstruktur og faglige prioriteringer. Det kan synes som om våre store universiteter strever med økonomien, med produksjonen og med samarbeidsrelasjonene mellom administrasjonen og de vitenskapelig tilsatte.

En god høyskole så vel som et fremragende universitet er avhengig av – ikke bare det vitenskapelige personalet – men også av en fremsynt og samlende ledelse, en driftig administrasjon, gode rammevilkår og ikke minst motiverte studenter, som trives på studiestedet. De ulike aktørene er avhengige av hverandre, og er faktisk nødt til å samarbeide og til å respektere hverandre.

Som vitenskapelige høyskoler, som fokuserer på ett fagfelt, liker vi å si om oss selv at ”Small is Beautiful” – som den britiske økonomen E. F. Schumacher uttrykte det i 1973. Den viktigste lederoppgaven i vår sektor er å legge til rette for at enkeltmenneskene har optimale vilkår for sin virksomhet. Et velkjent sitat fra Schumachers bok lyder: ”Man is small, and, therefore, small is beautiful”. Undertittelen var ”Economics as if people mattered”, og dette har en klar relevans for forskning og utdanning.

Det er menneskene, administrativt ansatte, forskere, lærere og studenter, som er den fremste ressurs ved universitetene og høyskolene. Det er derfor avgjørende å styre høyere utdanning ”as if people mattered” mer enn ”as if size matters”.