Hos Kant, i hans Religion innerhalb den Grenzen der blossen Vernunft blir dogmet om Kristus betraktet som et symbolsk uttrykk, et personifisert uttrykk for det moralske fullkommenhetsideal. Deler av den liberale teologis Jesu liv-fremstillinger kommer inn under kategorien kitsch.

Den romantiske romansjanger som vi møter hos Ernest Renan er utvilsomt kitsch, en estetisering, en imitering av det kristne verdisystem. Jo mer man trodde på Jesus, skrev Renan på 1860-tallet, jo mer fikk han tro på seg selv. Hans skikkelse hadde en uendelig tiltrekning. Jesus grunnla menneskeslektens religion, ikke lenger jødens gudstro grunnlagt på rasen, men på hjertets egenskaper. Den trofaste flok vandret omkring, glad og hjemløs. Han skriver:

Jesu preken var så blid og mild, fyldt av naturen og duften fra markene. Han elsket blomstene, himlens fugler, havet, fjellene, og barnenes lek.. I Jesus finnes fortettet alt som er av godt og opphøyet i vår natur. Legenden om ham kommer til at fremkalde tårer i de skjønneste øyne, og lidelsene han måtte gjennomgå medynk i de edleste hjerter.

I forordet til folkeutgaven skrev Renan: Jeg har ment at burde legge Jesu billede frem for de fattige, for de som bærer sorger i denne verden, for dem som Jesus har elsket mest. Her lar jeg leserne få se en Kristus i hvitt marmor, en Kristus som er utmeislet i en sten uten feil, en Kristus så enkel og ren som vår følelse har skapt ham.

I en slik fremstilling blir Jesu bilde estetisert og tømt for innhold. Kristologien blir kunst, de kristologiske begrunnelser for ikonet fjernes, og symbolet står nakent tilbake – det symboliserer bare seg selv. Hans Sedlmayr kalte det Verlust der Mitte, tapet av det meningsbærende sentrum. Den såkalte historiske Jesus ble et speilbilde av den tyske, spissborgerlige teolog. I speilet ser vi oss selv, og til og med speilbildet er en forfalskning.

Hva er kitsch?

”Kitsch er kunstens imitasjonssystem, det onde i kunstens verdisystem, antikrist i det kristne system”, skrev Milan Kunderas lærefar, filosofen Herman Broch på 1950-tallet. Sosiologen Kjetil Rolness hevder i boken Vulgær og vidunderlig at Brochs påstand er kitsch. Rolness er selv utøvende kitscher. Han samler på kitsch, og er som Jens Pikenes vokalist i det glamorøse dansebandet Penthouse Playboys.

Vi er temmelig nær det Kundera kalte ”tilværelsens uutholdelige letthet”. I kitschen er alt tillatt, og Rolness presenterer filmkitsch, musikk-kitsch og litterær kitsch i form av en rekke signalord som camp og splash, glam og glitter, som egentlig dekkes av en av hans overskrifter: når gørra spruter, etter Rolness eget ideal: kunsten å svelge kitschen.

Hans motto er et sitat fra Mae West: for mye av det gode er herlig. Da er kollisjonen med det klassiske åpenbart. Hos Platon og i det klassisk greske ligger det uskjønne, det slette, først og fremst i overdrivelsen, i overmålet. Når det blir for mye av det gode, vil en greker si at i dette ’for mye’ ligger kriteriet på det uskjønne, eller skjønnhetens negasjon. Når man kun velger det skjønne for det skjønnes egen del, oppstår kitschen. Det er dette som menes med estetisering, dette er kitschens sanne ”slogan”: for mye av det gode er herlig.

I denne sjanger finner vi enkelte amerikanske fjernsynsevangelisters Jesusbilde, skapt i deres eget oppblåste image, som Jim Bakker, grunnleggeren av fornøyelsesparken Heritage i South Carolina, 9000 måls krysning av Jerusalem og Disneyland. En 70 meter høy sakral bysantinsk bygning som rommer verdens største utsalg av Wendys hamburgere. En steinbygning som sies å være en eksakt kopi av det hus hvor Jesus og disiplene holdt den siste nattverd. Jim Bakker slo igjennom på TV med det velformulerte mottoet: Jesus loves you, he really does. 

Herman Brochs ord om kitsch som kunstens imitasjonssystem, antikrist i det kristne system, er en overdrivelse med atskillig sannhet i. Antikrists rolle er jo nettopp at han imiterer Kristus, men det er kun Kristus som er ekte, som vil det gode. Det er ikke tilfeldig at Hitler elsket kitsch, de skjønne mysterier, den hellige Gral, en estetisering hvor det etiske var borte – for mye av det skjønne er galskap.

Nero var en utpreget kitsch-estét, som pyntet opp i sine vakre hager med levende fakler, mens han selv spilte lutt. Sikkert vakkert om man er døv for ofrenes skrik. Skjønnheten alene kan altså knapt redde verden, her trengs hjelp fra det gode og det sanne.

Kunst gjør oss seende, åpner øynene våre for det sanne, det gode og det skjønne. Den estetiserte imitasjon blinder oss for det ekte. Kitschens imitasjonssystem er, innenfor kunstens verdisystem, i en mindre utgave antikrist i det kristne verdisystem, forvekslingen av det endelige og det uendelige. 

Bedre enn Jesusbarnet…

Kunstneren Paul Thek uttalte følgende: ”Bambi har alltid vært en av mine favorittfilmer - særlig på grunn av stemmen til Bambis mor, så moden og tålmodig, og Bambi som opplever sitt første regnvær - husker du - hvorledes regndråpene hopper fra blad til blad. Det er absolutt fantastisk. Det er på en måte bedre enn Jesusbarnet.. det har i alle fall gått rett hjem hos mange mennesker… ” (Real Misunderstanding, Artforum, okt. 1981, s. 53).

Bambi er ikke nødvendigvis estetisk om den gikk rett hjem hos de fleste, og om den var bedre enn Jesusbarnet, her har vi en typisk estetisering, bygger på følelser. Bambi er ikke nødvendigvis Kitsch, men den fremstilling av Jesusbarnet som Paul Thek sammenlikner Bambi med, er en estetisering, på falske premisser, og derfor kitsch..

”Det ligger ikke noe dypt bak mitt arbeid, alt kan ses på overflaten”, sier Odd Nerdrum om seg selv. Han hevder at kitsch handler om evige menneskelige problemer, om det patetiske, uansett form, om det menneskelige. Her er jeg uenig med Nerdrum, og synes han koketterer med kitsch-begrepet.

For kitschen er nok pompøs, og Nerdrum kan nok nærme seg dette i de bilder hvor de estetiserende effekter overtar, slik at de menneskelige affekter fremtrer som simulerte. Men kunst som fremstiller evige menneskelige problemer, det være seg menneskelig pathos, er ikke nødvendigvis kitsch. Kitsch er når menneskelige problemer brukes som middel for å fremme en overflatisk følelse bygget på en ren estetisering.

Å leke med bruddstykkene

Baudrillard har sagt: “For massene har Gudsriket bestandig vært her på jorden, i bildenes hedenske immanens.”

Massen, eller folkemengden har alltid rettet seg mot Guds bilde, ikke mot Gud selv. Folkemengden retter oppmerksomheten mot ikonet, mot avbildningene, mot symbolene, mot martyrer og helgener, engler og demoner, ritualer og ytre tegn.

Dagens mennesker vil bevare alle disse symboler og ytre tegn, men fyller dem med nytt innhold - enten det omformes totalt til fotballkamper, konserter, eller ved den trygge, gode følelsen av julaften med engler, eller familiehøytider i en kirkelig ramme: Å ta video av minstebarnet akkompagnert av en dyktig organist, mens det overjordiske lyset skinner ned gjennom glassmaleriene. Tegnet står der, men den virkeligheten tegnet skulle representere er borte.

I et av Mr. Beans forsøk på å handle julegaver, ender han opp med å leke med Jesusbarnet og den hellige familie i en vindusutstilling. Det ender med at Jesusbarnet blir hentet med helikopter og plassert i et nydelig dukkehus.

Når sannheten og virkeligheten relativiseres, har ikke symbolet noe å symbolisere, det simulerte tar over, tegnet viser ikke tilbake til noe - det er bare bruddstykker tilbake - og det postmoderne menneske kan ikke gjøre annet enn å leke med bruddstykkene.