I julen fylles norske butikker og de tusen hjem med kristne symboler og bilder. Jesusbarnet i krybben gir oss en følelse av renhet, ømhet og beskyttertrang overfor det lille barnet, og en påminning om at vi må huske å kjøpe de siste julegavene. Dette er ikke begrenset til den ”kristne” verden, for utenom USA finner man ikke mer glorete Jesus-fremstillinger enn i Beijing og Shanghai. 

Kunne man lage bilder av Jesus?

Forestillingen om Jesus den gang, det inntrykk han gav på menneskene, det gikk ikke bort. Men ettersom tiden gikk måtte dette inntrykket formidles videre, i tekst og fortelling, i evangeliene, i vitnesbyrdene, i tradisjonen, i gudstjenesten, og etter hvert i skulpturer og malte bilder. Men man var lenge skeptiske til bilder av Jesus, og bilder av Jesusbarnet fantes ikke. Epifanius av Salamis på Kypros skrev på 300-tallet at det ikke måtte settes opp bilder av Jesus og helgenene i kirkene, for dersom vi setter opp bilder vil hedningenes gamle vaner gjøre resten og føre til avgudsdyrkelse.
Ireneus skrev på slutten av 100-tallet, og nevner en gruppe gnostikere som hadde bilder og skulpturer av Jesus som de hevdet ble laget av Pilatus mens Jesus ennå levde blant dem. De kronet bildene og stiller dem opp sammen med denne verdens filosofer, det vil si, sammen med bildene til Pythagoras og Platon, og Aristoteles og resten. De ærer også disse bildene på andre vis, på samme måte som hedningene (Adv Haer I, XXV). Ireneus er tydelig kritisk, og vi legger merke til at det er vranglærende gnostikere som har Jesusbilder, de som ikke følger kirkens kristologi, men følger hemmelige, muntlige tradisjoner. Samme motstand mot bildene finner vi hos Minucius Felix som skrev ca. år 210: Hva slags bilde kunne jeg da lage av Gud, da jo, når du tenker rett, mennesket selv er Guds bilde (Octavius 32,1). 

Hvor tidlig har man malt bilder av Jesus? Det vet vi ikke, men et kirkemøte i Elvira i Spania uttalte i år 306 at man ikke kunne tillate opphengning av malerier i kirkene, siden det som er gjenstand for tilbedelse ikke hører hjemme på en vegg. Vi kan generelt si at bruken av bilder, og da særlig helgenbilder og bilder av Jesus var forbudt de første århundrene, og egentlig ikke trengte igjennom før på 4-500-tallet. Da begynte den kirkelige og teologiske legitimering av bildene.

Ikoner eller idoler

Ikonbruken utvikles mellom det 4. og det 8. århundre, i sammenheng med martyr- og relikviedyrkelsen. Parallelt finner man motstand mot billeddyrkelsen, skriftlig nedfelt gjennom hele perioden. En viktig sondring ble gjort mellom eikon og eidol, ikon og idol. Mennesket ble skapt i Guds bilde, og er da et bilde imago eller eikon, av Gud, men ikke et idol. På samme måte er ikke ikonet et idol, det skal ikke tilbes, men æres.

Det sanne Jesu bilde

Det sirkulerte en rekke såkalte autentiske Jesusbilder, med de mest fantastiske historier om hvorledes disse var blitt til. Lentulusbrevet, som beskriver Jesu utseende, angivelig av en viss Lentulus, som skulle være Pontius Pilatus’ forgjenger, og som orienterte i det romerske senat om hvorledes Jesus så ut. En senere variant forteller at han viste frem et portrett av Jesus. Dette sanne Jesusbilde ble så inngravert i en smaragd, etter keiser Tiberius’ befaling. Abgarlegenden knyttes til kong Abgar i byen Edessa i det første århundre. Han led av spedalskhet, men fikk så høre om undergjøreren Jesus i jødeland, og sendte da sin tjener for å hente ham. Jesus hadde ikke anledning til å bli med, så tjeneren forsøkte å tegne et bilde. Men det var ikke mulig, fordi lyset som strålte av Jesu ansikt var så sterkt. Jesus fant da løsningen, han vasket ansiktet, og tørket det på et linklede: å se, der var Jesu bilde, et avtrykk av hans ansikt. Tjeneren tok den med til Abgar, som ved å se på bildet straks ble helbredet. Dette ble byens store klenodium, mandylion, Jesu sanne bilde. Senere ble kledet murt inn i bymuren. 

Denne historien finnes i utallige varianter. Men opprinnelig handlet den ikke om Jesu bilde, men om en brevveksling. Denne historien finnes hos Eusebius, og i en beretning skrevet av en av de tidligste pilegrimer, Egeria, en fransk adelsdame, besøkte Midtøsten tidlig på 380-tallet. Egeria besøkte Edessa, hvor hun blir fortalt legenden om Jesu brevveksling med kong Abgar, og til og med får med seg hjem originalene, vennligst skjenket henne av kongen. Hun forteller også om en fantastisk statue av kong Abgar, mannen som trodde at Jesus var Guds sønn uten å ha møtt ham. Videre forteller Egeria at Edessa kort tid etter at kong Abgar hadde mottatt brevet fra Jesus, ble omringet av perserne. Han gikk da ut med brevet løftet foran seg, og straks ble deres øyne blindet, de ble helt forvirret, og måtte dra hjem til Persia. Hver gang Edessa ble angrepet av fiender etter dette, jaget de dem på flukt med Jesus brev. Legg merke til at Egeria ikke nevner noe om Jesu bilde, kun om brevvekslingen.
Eusebius nevner i sin kirkehistorie en statue av Jesus som stod i Paneas, i Caesarea Philippi (Euseb.VII,18), utenfor huset der Berenike, den blodsottige kvinne bodde. Veien herfra er kort til den katolske legende om Veronikas svededuk, der en kvinne tørket Jesu panne med et lintørkle da han bar sitt kors mot Golgata. Det viste seg da et underfullt avtrykk av Jesu ansikt på denne duken, og denne fikk senere helbredende egenskaper. Den ligger nå innmurt i en av søylene i Peterskirken i Roma. Beretningen om Veronikas svededuk er gjengitt på verseform av den norske dikteren Andreas Munch (1877).

Lukas som maler

I tillegg til disse nevnte Jesus-bilder kan vi nevne de såkalte Lukas-portretter, bygd på legenden som fortalte at evangelisten Lukas malte Jesu portrett. Fra 1100-tallet het det seg at Lukas var den første som malte Madonna og barnet. Også her møter vi overgangen fra det skriftlige, Lukas’ beretninger om Jesu barndom, som senere knyttes til billedlige fremstillinger av Maria og Jesusbarnet. Årsaken er trolig også her den form evangelieformidlingen fikk i Vest-Europa under folkevandringstiden, da svært få kunne lese. Lukas er da den som skildret Maria og Jesusbarnet i sitt evangelium, og overgangen er kort til troen på at han også har fremstilt dem kunstnerisk, med Maria og Jesusbarnet som levende modeller. 

Hva med dagens Jesus-bilder? Det skal vi se på i neste innlegg.