Jeg har nettopp vært i Reykjavik, der dekaner/rektorer ved de 11 nordiske teologiske fakulteter har møttes, slik vi pleier hvert 2. år.

Det er mange institusjoner i Norden som tilbyr religionsfag og teologiske emner, men disse 11 er de tradisjonelle teologiske fakulteter på universitetsnivå: Lund, Uppsala, København, Aarhus, Helsinki, Åbo, Joensuu og Reykjavik, i tillegg til Teologisk fakultet i Oslo, MF og Misjonshøgskolen.

Det er særlig den lutherske kirke, i Norden og Tyskland, som har krevd en fullverdig, akademisk utdannelse for sine prester. Slik har det vært siden reformasjonen.

Teologien består av flere fag, og man har forutsatt kunnskap i de tre gamle språk: hebraisk, gresk og latin. De fem hoveddisipliner er Det nye testamente og Det gamle testamente – begge lest på grunnspråket, kirkehistorie, systematisk teologi (dogmatikk, etikk og religionsfilosofi) og praktisk teologi.

I tillegg er det kommet til flere andre fag. Både bibelfagene og kirkehistorien regnes som historiske disipliner, og benytter allmenne historiske og filologiske metoder.

I de øvrige nordiske land har flere av de tiltak Stjernø-utvalget foreslo blitt gjennomført. Det har skjedd omfattende sammenslåinger av institusjoner, særlig i Danmark, Finland og Island. Fra neste sommer vil universitetene og høyskolene i Finland bli løsrevet fra staten, og bli selvstendige rettssubjekter.

Jeg antar at situasjonen i for høyere utdanning Norge vil endre seg raskt de nærmeste årene, og universitetenes økonomi vil tvinge frem effektiviseringstiltak. Dette får naturligvis konsekvenser for finansiering, og flere fag innen humaniora vil gå tøffere tider i møte.

Slik er det i hele Europa. Ved en rekke tyske universiteter er fag slått sammen i store enheter, og mange professorater i de klassiske disipliner og i teologi er inndratt.

Det er virkelig å håpe at humaniora vil få beholde sin sterke stilling i Norge. Mange av de historisk-filosofiske og samfunnsvitenskapelige fagmiljøene her hjemme holder høy internasjonal standard.

Det var også gledelig av Sverre Bagge fra UiB fikk (delt) møbius-pris fra NFR forrige uke, som en bekreftelse på fremragende arbeid ved middelaldersenteret..

Ved flere europeiske universiteter er de teologiske fakultetene omgjort til institutter eller sentre og lagt inn under andre fakulteter. Dette er en utfordring i seg selv, men kan også føre til en viktig gjennomtenkning av teologiens plass ved universitetet.

Det virker som om det er lettere å drive religionsforskning enn teologi, i alle fall lettere å skaffe penger. Men teologien har en profesjonsinnretning som er svært viktig å bevare.

Tre av de store universitetene i Norden har nå tverrfakultære religionsprosjekter på gang. Universitetet i Oslo har valgt ut religion som et av de fem tverrfakultære satsningsområder.

I København har man i flere år kjørt programmet Religion in the 21st Century  – og hjemmesiden til programmet prydes nå av siste nummer av Nordic Journal for Religion and Society, hvor nr. 2/2007 er viet København-prosjektet. NJRS er et av de to norske/nordiske nivå-2 tidsskriftene i teologi/religion, og redaktørene er Pål Repstad (UiA) og Inger Furseth (KIFO/MF) – og jeg sitter selv i redaksjonen.

I Uppsala har man hatt et prosjekt på Religion and Conflict og har i tillegg nå nettopp fått ”Linné-støtte fra det svenske Vetenskapsrådet på 50 millioner over 10 år, for prosjektet: ”The Impact of Religion: Challenges for Society, Law and Democracy” under ledelse av professor Anders Bäckström.

Ved MF er vi, som uavhengig vitenskapelig høyskole, heldigere stilt. Vi kan selv velge å prioritere de klassiske teologiske disipliner, og sørge for å ha toppkompetanse i disse fag. Men samtidig ønsker vi å være bredere, og tilbyr masterprogrammer og PhD-veiledning i generelle religionsfaglige emner.

Vi deltar i mange tverrfaglige forskningsprosjekter, og har faglig samarbeid med ulike fagmiljøer, som Institutt for Samfunnsforskning, PRIO og Sykehuset Innlandet.

Mange av våre stipendiater skriver avhandlinger i religionsvitenskap, og vi får søkere til slike stillinger fra alle de religionsfaglige miljøene i Norge.

Men vi vil ikke gi slipp på teologien. Vi mener at en fullverdig akademisk utdannelse av prestene er avgjørende for Den norske kirke, om den skal bevare en viss grad av faglig tyngde og selvkritikk. Situasjonen vil i alle fall ikke bli bedre om man senker utdanningskravene.

Samtidig ønsker vi å styrke fagkunnskapen i religion, i en tid der religion er på dagsorden, ikke bare i kirkelige miljøer, men i samfunnet både lokalt og globalt.