Mange husker nok Veien til Agra, Aimée Sommerfelts barnebok om 13-åringen Lalu og lillesøsteren Maya. Maya lider av en sykdom som er i ferd med å gjøre henne blind. Men storebroren har hørt at det er hjelp å få på sykehuset i Agra. Veien er lang, støvete og varm, og om natten truer villdyr. Men Lalu gir ikke opp. Han vet at det finnes håp; en mulighet for hjelp. Han trosser varme, sult og farer, og får søsteren trygt frem til sykehuset i Agra.

Jeg har nylig reist veien til Agra, ikke til fots, men i en gammel buss på støvete veier, gjennom indisk slum, i et kaos av lastebiler, kjerrer, mopeder, barn og voksne, kuer, hunder, kameler og elefanter. Mens vi var underveis, vant den indiske filmen Slumdog Millionaire sine 8 Oscars, en vidunderlig film om en foreldreløs gutt fra slummen, drømmen om å lykkes, om ondskap, klokskap, vennskap og kjærlighet. Det finnes håp.

Min reise var sammen med rektorene ved norske universiteter og høyskoler, for å følge opp avtalen om økt bilateralt samarbeid som India og Norge signerte allerede i november 2006. Regjeringen Stoltenberg har i tillegg tatt opp kampen mot spedbarns- og barseldødelighet, og betydelige midler er bevilget til Public Health i India. 

Vi besøkte en av de viktige samarbeidsinstitusjonene, St. John’s Research Institute, et katolsk sykehus og forskningssenter i Bangalore som forener fremragende undervisning og forskning med den barmhjertige samaritans gjerning. På ambassaden i Dehli fikk vi også et innblikk i arbeidet til Reidun Refsdal, utsendt fra Metodistkirken, med mer enn 30 år bak seg i India. Etter selv å ha tatt jordmorutdannelse i Dehli har hun bidratt til å utdanne mer enn 10.000 jordmødre, drevet distriktshelsearbeid, sosialt arbeid for barn og kvinner, barnehager, øyeundersøkelser, poliokampanjer og et omfattende HIV/Aids-program.
Vi opplevde intense og følelsesladede diskusjoner om fattigdom og slum, om menneskerettigheter, kvinnekamp og kastesystemet. Vår særdeles dyktige indiske guide på veien til Agra, en kvinne fra høykasten, fjerde generasjon på kvinnesiden med PhD, viste seg å være tilhenger av arrangert ekteskap og kastesystemet. Når en kvinnelig professor ved School of Planning and Architecture fikk høre dette utsagnet, var hun snar til å omtale den andre som ”fascist”. India er i spenningsfeltet mellom den gamle og nye tid, men kastesystemet kan se ut til å følge med inn i den nye. 

Det som best kan motvirke dette er utdanning. Den indiske regjeringen har lagt opp til at minst 45 % av opptatte studenter skal tilhøre lavkaste, kasteløse eller komme fra de ressurssvake delstater, barn av krigsenker osv. Men de må være flinke. På Indian Institute of Management (IIM) er det 300.000 søkere til 300 studieplasser. Denne indiske handelshøyskolen, som frivillig valgte å si fra seg statstilskuddet for 5 år siden for å stå friere i forhold til regjeringen, satser særlig på ”public policy”, opplæring av mellomledere i delstat og kommune. Nesten like populær er Indian Institute of Technology (IIT), en leverandør av ingeniører som bidrar til å fylle opp bedriftene i Indias ”Silicon Valley”, Bangalore, blant annet norske Tandberg. Her spør man ikke etter hudfarge, religion eller kaste – her teller kompetanse og viljestyrke. Det er mange som går på veien til Agra. Mange i håpet om et bedre liv, bedre helse og mulighet for utdannelse. Stadig flere kommer frem.