Av: Tomas Moe Skjølsvold

Et kjapt blikk på dagens nyhetsbilde gir oss inntrykk av at verden står overfor et uttall komplekse og delvis beslektede problemstillinger. Klimaendringer, sult, fattigdom, krig, energimangel, atomkrise, rasisme, religiøs ekstremisme, tsunamier, tørke, narkomani og høye bensinpriser utgjør bare toppen av isfjellet. For å unngå apokalypse råder enighet om at vi trenger beslutninger – og vi trenger dem helst nå!

Problemet er bare at vi ikke er enige om hvilke beslutninger som er riktige. Vi er usikre og famler i mørket. Bør vi bore etter olje i Lofoten og Vesterålen? Bør vi forby private flyreiser? Bør vi bygge monstermaster, kvotere kvinner inn i Norsk film, legalisere heroin og slutte med pelsdyroppdrett? Bør vi subsidiere bensin, øke bistandsbevilgningene, forby hijab eller kanskje bygge thoriumskraftverk på Skogn?

Panikk! Det vi trenger er et rasjonelt lys som kan lede oss ut av forvirringens tåkeheim, en moderne ledestjerne som kan vise oss veien. ”Vi trenger et godt beslutningsgrunnlag” er mantraet fra politikerne. Og her, midt i denne sydende suppen av usikkerhet liker vi gjerne å tro at den moderne vitenskapen triumferende kan tre frem, og spille sin viktigste rolle: som smurning for en rusten beslutningsmaskin. Økt kunnskap må da kunne fungere som et kart over terrenget, og gjøre de vanskelige beslutningsprosessene enklere?

Tja. Er det virkelig slik at mer kunnskap leder til mer klarhet, større enighet og enklere beslutninger? Blir samfunnsstyringen greiere med moderne vitenskap i bunn?

Nei, dessverre. Da var det nok enklere før. Mer kunnskap har faktisk en tendens til å gjøre valgene vanskeligere. Hvordan kan det ha seg? Egentlig er dette innlysende. For å fortsette med kartmetaforen, så er det opplagt at kunnskap øker kartets detaljrikdom. Dette fører selvsagt til at vi kan navigere bedre. Men, med detaljrikdom følger også utfordringer. Dersom du har en vag idé om et kontinent som befinner seg i vest, har du to valg. Du kan sette skuta til sjøs, kaste loss, og seile vestover. Alternativt kan du la være. Enkel verden – enkle beslutninger. Men, dersom du på forhånd blir klar over at du på ferden vil passere lumske rev, isfjell, piratbefengte farvann, malstrømmer og attpåtil kan komme til å dra med deg en ny variant av byllepesten hjem blir bildet mer komplisert. Bør du egentlig forsøke å seile dit i det hele tatt? Hvilke forhåndsregler skal du ta? Hvilket utstyr er best egnet for å overvinne farene? Kan vi lage bedre utstyr? Finnes det en kur mot den nye byllepesten? Finnes det alternative, sikrere ruter? Burde vi i stedet lete etter andre kontinenter? Altså: mer kunnskap – langt mer komplisert(e) beslutning(er).

Slik er det også med mye forskning. De svarene vi finner genererer stadig nye spørsmål, noe som i tur leder til mer forskning, revidering av gamle svar, økt spesialisering, nye svar og atter nye spørsmål. Derfor er det vanskelig å forske seg frem til enkle politiske beslutninger. Kanskje er det også i denne dynamikken vi finner mye av kimen til den populære forestillingen om at ”ekspertene ikke er enige om noen ting”.

Søker vi forskningsbaserte svar på hvordan vi skal oppnå likestilling ender vi gjerne med å komplisere bildet av hvordan vi skal forstå kjønn, noe som kan lede til tvil om hva vi egentlig ønsker å oppnå. Søker vi praktiske løsninger på klimaproblematikken vil vi relativt raskt oppdage at klimaendringer vil bety noe annet i Bergen enn på Galápagosøyene og at utfordringene krever ulike politiske tilnærminger. For ikke å snakke om koblingen mellom mat og helse. For hva er vel egentlig god helse? Er det å kunne løpe maraton på under tre timer? Å unngå overvekt, eller holde kolesterolet på et greit nivå? Å være fri for allergi, i mental balanse, med ren hud, overlegen intelligens, sterk benbygning og tenner uten karies? Vi vet mye om sammenhengen mellom ulike varianter av mat og ulike deler av vår helse, men kunnskapen er relativt spesialisert og kompliserer jobben med å utforme entydig politikk for en bedre folkehelse. God forskning lar seg altså ikke uten videre oversette til enkle politiske løsninger.

Før jeg ender med å sage over grenen som holder meg selv oppe, skal jeg skynde meg å legge til at dette selvsagt ikke betyr at vi skal henfalle til krone og mynt, stein-saks-papir, terning, eller ønskekvist når vi skal vedta politikk. Ekspertise er viktig, og forskningsbasert kunnskap bør helt åpenbart spille en viktig rolle i mange politiske prosesser. Jeg hevder på ingen måte at alle meninger og påstander bør gis like mye tyngde. Likevel er det nok grunn til å mane til en viss beskjedenhet på egne vegne, når politikere i spesielt betente saker bestemmer seg for å vente på kunnskapens dom før de beslutter. I virkeligheten er forskere sjelden gale vitenskapsmenn, men dessverre er vi like sjelden superhelter.