Av Kristine Ask

Konferansen «Kultur på nett» (5. mars, Trondheim) handlet om hvordan kultur skal møte utfordringene med en digital hverdag; digitale bibliotek, kulturarv på nettet, tilstedeværelse i sosiale medier og mobile tjenester på teater eller galleri. Hvorfor? For din skyld.

Utgangspunktet for slike satsninger er av store deler av innholdet i eksisterende bibliotek, museum og arkiv (hele 90% i følge Gunnar Urtegaard ved Norsk Kulturåd) ikke er tilgjengelig for publikum. Redningen skal ligge i det som kalles «e-kultur»; der bruk av de nye medieteknologiene (særlig internett og mobil) skal skape nye uttrykk og opplevelser og gi utvidet tilgang til kunst og kultur. Et eksempel på dette er Europeana; et digitalt arkiv med over 1.5 millioner bøker, tekster, bilder, maleri og fotografi tilgjengelig. Innholdet er sendt inn fra både brukere og institusjoner. De tilhørende applikasjonene lar deg ta bilder av kunst, laste det opp til bildegjennkjennings-software som svarer med beskrivelse av verket og artisten. For eksempel kan Hack4Life matche bilder fra stedet du er nå med bilder tatt på samme sted men fra en annen tid.

En rekke kulturinstitusjoner står overfor store utfordringer når det gjelder å digitalisere, gjøre tilgjengelig og systematisere både utstillinger og arkivinnhold. Hva skal digitaliseres? Hvilke fortellinger skal skapes? Det digitale museet og biblioteket gir store muligheter for kvantitet; det krever nå mindre plass til å lagre mer. Men for å lykkes i formidling kreves alltid omarbeiding.

I så måte må jeg si at konferansens fokus på multimedialitet, mobilitet og mening i så måte er veldig positivt.Inntrykket jeg har hatt av dette feltet fra utsiden har vært et ensidig og optimistisk syn på teknologi der brukerne forsvinner. Brukerne har jo en tendens til å usynliggjøres i historier om innovasjon og nyvinning, særlig når ny teknologi er involvert. Hypen er «hvis man bygger det, så kommer de!» Man ser til de store globale suksessene (som f.eks. Wikipedia eller flickr) og setter opp en lignende plattform med forventninger om at brukerne vil strømme til så snart muligheten er der. Skuffelsen blir deretter når man står igjen med en et forum uten innlegg, en wiki med 5 artikler eller en twitter konto uten followers.

Det var derfor meget fornøyelig å se at de fleste prosjektene som ble presentert hadde et eksplisitt fokus på brukeren, på interaksjon og på brukerdeltagelse. Istedenfor å framstille teknologien (f.eks. sosiale medier, mobiltelefon) som løsningen i seg selv, ser vi teknologien som en del av løsningen. Vi har likevel en stund å gå: både i å finne gode teknologiske løsninger- og i å forstå brukeren.

Mitt bidrag på konferansen handlet om spill-og fankultur som et eksempel på kultur som vokser nedenifra og opp. Selv om de ofte sentreres rundt et kommersielt produkt er kulturen og praksisene i stor grad vokst fram uten styring eller finansiering fra produsentene. Både spill- og fanfellesskap representerer to svært produktive kulturer som skaper samhold og identitet gjennom produksjon av ulikt kulturelt innhold som blogger, fanart, videoer, guider, databaser, vlogger, tegneserier, håndtverk, m.m. Faktisk er det at disse deles og leses/brukes/sees av andre en viktig del av hvordan fellesskapet blir til og opprettholdes. Disse emergente kulturpraksisene er dynamiske, foranderlige og ikke minst; godt kjent og forstått av brukerne.

Sagt på en annen måte: Gamere og fans er flinke på å gjøre kultur. De har investert store mengder tid og krefter på å bli dyktige og engasjerte brukere, noe vi kanskje ikke kan forvente av alle? 

Selv om eKultur «bevegelsen» har blitt flinkere på brukersiden, er det fremdeles mange brukere som ikke er kompetente på eKultur (ennå).

Når det legges opp til brukermedvirkning er man prisgitt brukernes evne og kunnskap om medvirkning. Utfordringen i satsning på eKultur ligger da kanskje i en integrering av disse to gruppene av kulturentusiaster; Den institusjonelle som vil inkludere brukeren, og de inkluderende brukerne uten institusjonell tilknytning.