Demokratiets rolle i klimapolitikken diskuteres. Kan tenking rundt individuell etikk si oss noe om endringer for et helt samfunn? Det er jo lov å håpe…

Av Henrik Karlstrøm

Det er ikke så lett å vite hvordan man skal håndtere klimaspørsmålet. Vi får stadige rapporter om at ting ser ut til å være enda verre enn de mest pessimistiske trodde for bare kort tid siden, samtidig som arbeidet med å gjøre noe med klimautslippene går i sneglefart, hvis det går i det hele tatt. Imens går debatten om hvem som har ansvaret for å gjøre noe med tingenes tilstand.

En slik debatt har startet her hjemme også, etter at journalist Erik Martiniussen gikk ut og anklaget viktige aktører i miljødebatten for å være «miljøpessimister». Klimastrateg og leder av Lavutslippsutvalget Jørgen Randers og journalist Ole Mathismoen fikk sitt pass påskrevet for påstander om at dagens demokrati bruker for lang tid på å fatte de radikale beslutningene som trengs for å ta tak i klimaproblemene. I følge disse er problemet at politikerne mangler handlingsmot fordi de er mer opptatt av å bli gjenvalgt enn å gjøre det som er riktig for miljøet, og grunnen til at de ikke blir gjenvalgt er at folk ikke ser alvoret i klimatrusselen. Løsningen er å få politikere til å fatte beslutninger som de vet de vil tape valg på, eventuelt suspendere deler av den demokratiske prosessen mens man får løst problemet. Martiniussen synes dette vitner om en tvilsom form for elitisme, og hevder at  problemet heller er å  finne i den uheldige sammenblandingen av industriinteresser og politikk som har utviklet seg i en forbruksorientert økonomi siden krigen.

Diskusjonen dreier seg egentlig om verdispørsmål, og de handler om de helt store tingene. Hvordan skal vi som samfunn håndtere alvorlige trusler mot vår egen velferd? Til slike spørsmål har vi filosofer. Miljøetiker John Broome har nylig gitt ut en bok, Climate Matters: Ethics in a Warming World, som tar for seg nettopp disse tingene. Hvordan skal enkeltmennesker og myndigheter forholde seg til trusselen som menneskeskapte klimaendringer utgjør for vårt levesett? Som etiker er Broome mest opptatt av hvordan enkeltmennesket skal forholde seg til konsekvensene av klimaendringer. Sånn sett kan det virke fjernt fra debatten om hvordan verdens regjeringer kan få ut fingeren og gjøre det som trengs for i det minste å minimere skadene som vi med høy sannsynlighet kan si kommer til å oppleve, for ikke å snakke om de som allerede har skjedd. Broome er ikke enig. For ham er det åpenbart at demokratiets ledere er valgt av individer, og at disse lederne i det minste til en viss grad fatter sine beslutninger basert på hva de tror folk er opptatt av. En viktig oppgave for alle som er opptatt av miljøspørsmål blir derfor å engasjere seg i politiske spørsmål.

Det er viktig å huske at individets ansvar ikke utelukkende er et spørsmål om hvor lenge du og jeg dusjer, eller om vi er flinke nok til å regne ut om det egentlig er miljøvennlig å handle kortreist, men drivhusdyrket mat. Broome deler spørsmålet om den individuelle etikken i klimapolitikken inn i to deler: individets personlige ansvar for sine egne utslipp, som tross alt er substansielle og også rammer andre enn en selv, og individets politiske ansvar for å jobbe for en politikk som reduserer sjansene for en katastrofal framtid.

Broome er streng: ved hjelp av en komplisert utregningsmekanisme (som det er mangt å si om – et annet sted) kan man fastslå at utslippene til en gjennomsnittlig vestlig innbygger over et livsløp er direkte ansvarlig for at en levetid et eller annet sted på kloden (klimautslipp forverrer oppvarmingen bittelitt over hele kloden, sånn grovt sagt) blir avkortet med et helt halvår. Du har derfor en direkte juridisk plikt til å gjøre noe med dine utslipp, fordi dine handlinger skader andre. I tillegg har du en moralsk plikt til å påvirke andre rundt deg til å gjøre det samme, samt å arbeide politisk ved å melde deg inn i partier, organisasjoner eller lignende og jobbe for endring der. Broomes mål er å overbevise flere om å gjøre dette, og at det er den eneste måten å faktisk jobbe for et mer miljøvennlig samfunn for dem som ikke allerede sitter i maktposisjoner.

Til tross for at fokuset her ligger hos enkeltindividet og forfatteren muligens (sannsynligvis?) viser en alt for rørende tiltro til menneskers lyst og evne til å la miljøengasjement gå foran andre politiske prioriteringer når de går til urnene er det likevel en grunnleggende utfordring for dem som drømmer om handlekraftige politikere som overskrider demokratiets spilleregler: hvordan skal det egentlig gå for seg? Hvis politikk ikke er summen av våre enkelte prioriteringer, hva skal det da være? Drømmen om en kraftfull leder som skal komme og rydde opp er besnærende, men ikke spesielt oppløftende. Ikke bare er den grunnleggende problematisk med tanke på demokratisk deltakelse og innflytelse, det er heller ingen måte å vite om den sterke leder faktisk fatter de riktige beslutninger eller ikke. Å håpe på udemokratisk handlekraft er faktisk å øke vår risiko for å trå feil, ikke redusere den. I følge Broome har vi faktisk ikke annet valg enn å forsøke å argumentere saklig og gjennomtenkt for hvorfor vi som fellesskap må gjøre oppofringer for å unngå ytterligere klimaskader. Alt annet er drømmerier. Sånn sett er Broome – i en bok fylt med vanskelige diskusjoner rundt hva et menneskeliv egentlig er verdt og hvor ille det ville vært hvis de aller fleste mennesker i verden døde – en høyst motvillig optimist. Ikke fordi han vil, men fordi han må.