Av Kristine Ask

I følge Eurobarometer undersøkelsen i 2010 mente 45 prosent av de spurte nordmennene at ”forskere er farlige på grunn av kunnskapen de sitter på” . En stor andel er altså bekymret for hva forskere kan finne på. Hvilket skrekkscenario er det vi ser for oss?

Om en går til populærkulturen finner vi mange. Fra Mary Shelly’s Frankenstein på 1930 tallet har bøker, film, spill og TV lekt seg med ideer om en uregulert og umoralsk vitenskap. Hvordan ser vitenskap ut som fiksjon?

En populær framstilling er den gale vitenskapsmannen som ser bort i fra konsekvenser i jakten på framskritt. I Deep Blue Sea fører hjerneforskning til menneske-etende superhaier. Dinsaurentusiasten John Hammonds uvettige bruk av genteknologi gjør Jurassic Park alt annet enn turistvennlig. I Resident Evil er det paramilitære forskere bak T viruset som fører til zombie utbrudd og verdens ende (faktisk finnes det få zombiefilmer der utbruddet ikke skyldes en litt overivrig, maktsyk eller pengegrisk vitenskapsmann som ungikk reglene en for mange ganger). En kan også spørre seg hvorvidt Dr. Emmett Brown var ved sine fulle fem når han sendte en slunken tenåring på tidsreise i en sportsbil i Tilbake til Framtiden.

En mer positiv vri blir gitt når historien omhandler forskeren i feltet. Da blir ekspertkunnskapen et verktøy for å løse mysterier, og er ikke utelukkende en trussel mot menneskeheten. Forskeren er da ikke lenger på kontoret, men er ute på eventyr. I DaVinci Koden er det Dr. Robert Langdon som med sin bakgrunn i religiøs sybologi på Harvard gjør det mulig å avsløre konspirasjoner, mens ”action-arkeologen” Indiana Jones forlater gjerne klasserommet for å grave ut noen gamle, magiske statuer.

De to stereotypiene: den gale vitenskapsmannen og forskeren i feltet er de mest vanlige i film, og kan tenkes at de er blant de mest brukte i andre medier også. I en studie av 222 filmer som omhandlet vitenskap viste det seg at det fantes andre fellestrekk i framstillingen av vitenskap og vitenskapsfolk:

• Bare enkelte disipliner blir avbildet: medisinsk forskning, naturvitenskap og psykologi. Felles fokus her var mennesket, både gjennom medisin og terapi. 
   
• Den typiske forskeren i en Hollywoodfilm er hvit (96%), amerikansk (49%), mann (82%) og middelaldrende (40%). Artikkelen sa ikke noe om hvite frakker, men regner med at det er også en relativt høy andel av dem.
   
• De mest viste metodene for utvikling av viten var forsøk på mennesker og/eller dyr . Men så gir kanskje ikke statistiske arbeid, metastudier og tekstanalyser like spennende dramaturgi.
   
• Studien viste også at selv om forskerne ble framstilt som ”gode” i flertallet av filmene, var det en ambivalens ved dette. For selv om intensjone kunne være gode, var det alltid mektige interesser rundt som kunne få ting på avveie.  
   
• Vitenskap som fiksjon fokuserer da på noen få gjentatte trekk, som ikke er særlig representativte for hvilken forskning som utføres eller hvordan den gjøres. Bredden i deltagere, disipiliner og metoder reduseres til menn i vite frakker som manipulerer den menneskelige natur , eller menn som løser historiske mysterier med skurker i hælene. Er det et problem?

Tiltroen til den vitenskapelige metode har aldri vært høyere, mens tiltroen til forskere er dalende. Det er et problem fordi mange av de store spørsmålene vi står overfor i dag, fra klimaendringer til biopolitikk, er felt der vi er avhengig av ekspertisen forskere kan tilby. Men, vi kan ikke legge all skylden på Hollywood her.

Heldigivs er det slik at vår hverdag og egne opplevelser regnes for å være mer formende for våre meninger enn de historiene vi ser i media. Vi kan likevel ikke avvise dem som uviktige fordi de blir en del av vår kulturelle referanseramme. De blir en del av våre fortellinger om hva som er vitenskapens problemer. Det er derfor synd at den ansvarlige, samfunnsbevisste og konsekvensorienterte forskeren ikke regnes som godt utgangspunkt for en ”Hollywood blockbuster”.

Jeg skal ikke prøve å argumentere for at et 2 timers opptak av meg som sitter på kontoret mens jeg leser bøker, eller analyserer intervju og dokumenter, ville vært særlig spennende å se på, selv om det er et ganske godt bilde av hva en samfunnsforsker gjør mesteparten av tiden. Jeg vil heller argumentere for at vi må gjøre oss bevisst på hvilke framstillinger om forskere som er basert på virkelighet, og hvilke som er basert på fiksjon

Referanser

Farlige forskere på forskning.no 06.07.2010

Weingart, P., Muhl, C., & Pansegrau, P. (2003): Of Power Maniacs and Unethical Geniuses: Science and Scientists in Fiction Film. Public Understanding of Science, 12(3), 279 -287.