Av Kristine Ask

Nok en gang blir spalteplass gitt til overdreven frykt om menneskets forfall. ”Ingen røyk uten ild” sier noen. ”Feigt og misvisende” sier jeg.

I Aftenposten kunne man lese at ”Mennesket står i fare for å miste seg selv som art hvis vi ikke kommer oss vekk fra PC-skjermen” (”Fra ape til menneske til…” 28.09.11).  Utsagnet kommer fra språkforsker Sylfest Lomheim som i artikkelen legger fram en påstand om at mennesket er fra evolusjonens side utstyrt for muntlig/ansikt-til-ansikt kommunikasjon. Det vil si at vår medierte hverdag drar oss vekk fra hva det egentlig vil si å være menneske. Han kobler den økte bruken av internett som arena for kommunikasjon til en fare for vår selvutvikling, da ”vi bygges som mennesker gjennom samtale”.

Ironisk nok er hans ”løsning” er å skrive en bok, et av de minst dialogorienterte medieuttrykkene vi har, istedenfor å prate om det. Man kan lure på om han er bekymret for sin egen menneskelighet, eller om det bare er skadelig å kommunisere gjennom tekst dersom det er på internett?

Gammelt nytt er feigt nytt
Lomheims innspill føyer seg inn i rekken av folk som bekymrer seg over det moderne og medierte samfunnet. Forskere som Putnam (”Bowling alone - America’s Declining Social Capital”) har lagt skyld på medier som TV og internett.  Det er visstnok vår digitale hverdag som det hindrer oss fra samfunnsfølelse og passifiserer oss fra samfunnsdeltagelse. Det ligger en grunntanke her om at når kommunikasjon skjer mediert er den ikke ”ekte”, og at mediert kommunikasjon skaper avstand mellom mennesker.

Felles i slike framstillinger er en forherligelse av fortiden, og en forestilling om at det før-digitale representerer det ”naturlige” mennesket. I tillegg er det en frykt om at nye medier har større påvirkningskraft, og at de nye mediene vil føre til utradering av sosiale normer og strukturer. Dette er en såpass vanlig framstilling som har repert seg ved introduksjon av hvert nytt medie (inkludert bøker, radio, TV, video, internett og dataspill), at det faktisk har fått et eget navn: mediepanikk. Og det er vanskelig for meg å se Lonheims innspill som noe særlig mer enn nok en mediepanikk.

Det finnes sikkert situasjoner der panikk kan være nyttig, men i tilknytning til medie- og samfunnsdebatter er det alt annet enn fruktbart. Det blir da nemlig altfor lett å legge skylden på teknologien om noe går galt, og forklare uønsket oppførsel gjennom mediebruk, selv om det er bred konsensus innenfor medieforskningen om at man blir verken mer voldelig eller asosial av nye medier. En slik ansvarsfraskrivelse er ikke bare feilaktig, det er feigt.

Skylapper
Mediepanikkens skylapper er tydelig når Lonheim trekker fram 22.juli. Han snakker om 22. juli som et delvis produkt av et utstrakt liv på nettet , der massemorderen er ”et eksempel på at den måten å leve på sannsynligvis ikke er så god for mennesker”. Personlig mener jeg at det var ABBs ekstreme og virkelighetsfjerne ideologier som ikke var godt for mennesker, ikke plassen han valgte å ytre dem. Det er helt klart at internett gav noen muligheter som ikke ville vært tilgjengelig om om ABB hadde prøvd å samle meningsfeller i det lokale samfunnshuset. Men jeg er også ganske sikker på at ingen ville skrevet bok om det lokale samfunnshuset som en trussel for menneskeheten, selv om det hadde blitt brukt til å planlegge en terroraksjon.

Vi er fremdeles i sjokk og søker fremdeles forklaringer. Da føles det godt å legge skylden på internett; en ”syndebukk” vi kjenner så godt fra tidligere mediepanikker. Men bare fordi det føles godt er det ikke riktig.

Det er først når vi kommer over den urasjonelle frykten og panikken at vi kan forholde oss til hvilke utfordringer og muligheter som ligger i nye medier. Da kan vi ha de gode samtalene som gjør oss til gode mennesker. Uavhengig om det er i bokform, ansikt-til-ansikt eller på internett.

Disclaimer: Jeg har ikke lest Lomheims bok, så min respons er basert på uttalelser i Aftenpostens intervju.