Med internett skulle vi få revolusjon. Vi ble lovet utjevning av forskjeller, direkte demokrati og en rekke tjenester og gleder som bare cyberspace kunne tilby. Skuffelsen over at det ikke ble slik sitter i oss fremdeles, men la oss ikke kaste ut babyen med badevannet: kanskje revolusjonen er der, den bare går mye saktere og ser annerledes ut enn vi ventet?

Av Kristine Ask

Henrik Karlstrøm spurte om det ”Var lurt å finne opp internett?” og det virker som at fra et økonomisk ståsted er ikke svaret entydig. Det er forståelig at økonomer holder seg noe skeptiske. Dot com boblen viste at penger og internett ikke er en lett kombinasjon. Vår entusiasme for digitale varer virker begrenset, og vi vegrer oss for å betale for både musikk og aviser på nett. At en stor del av online produksjon gjøres av ulønnede brukere skaper også problemer når man skal regne på verdi. Hvis det ikke er noen som lager, lønner, selger eller kjøper, hvordan skal vi da kunne beregne hva disse tjenestene og produktene er verdt?

For å se hva verdier som skapes må vi først ta inn over oss hvilken type økonomi vi forholder oss til online. Det kan beskrives som en overgang fra industriell produksjon til kulturell produksjon (kommodifisering av opplevelse og lek). Selv om kulturelle produkt er vanskelig å måle i penger, er det ingen tvil om at kulturelt innhold har vært en viktig drivkraft i spredningen og etableringen av nettet slik vi kjenner det i dag. Altså har utsagnet ”The internet is for porn” har mer sannhet i seg enn mange kanskje vil innrømme.

Men jeg skal ikke argumentere for internetts trege revolusjon på bakgrunn av porno (alene). Det er mer enn nok spennende prosjekt som viser nettets potensiale. Ett godt eksempel her er crowdsourcing og kollektiv intelligens:

Crowdsourcing og kollektiv intelligens

”To hoder tenker bedre enn ett” sier vi. Hva da med tusen hoder, eller hundretusener av hoder? Det er dette som er tanken bak crowdsourcing: ”en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering istedenfor kontroll og hierarki”. Prosjekter som wikipedia har vist at man trenger ikke investorer og betalingsløsninger for å skape et produkt som fungerer, og ikke minst: har like bra kvalitet som kjente kommersielle leksikon løsninger som f.eks. Brittanica.

Crowdsourcing var også utgangspunktet for online spillet FoldIt der 236 000 spillere har spilt et spill med det ultimate målet å knekke den mystiske M-PMV-retrovirusproteasen som bl.a. er viktig for forståelsen av HIV/AIDS virus. Nylig publiserte forskerne bak spillet sine resultater i Nature, der de påpeker hvordan gjennombruddene de hadde hatt kun var mulig fordi problemet kunne deles på så mange mennesker.

Crowdsourcing har fått endel kritikk, bl.a. fordi det endelige produktet kan selges mens ”arbeiderne” gjør det gratis, i tillegg til at slik produksjon preges av upålitelige deadlines og kostnader. Det å jobbe i store nettverk på denne måten gir uansett nye muligheter, ikke bare for ny kunnskap, men også måter å skape og dele den på som ikke har vært mulig tidligere. Og når vi endrer måten kunnskap lages og spres på, så endres også kunnskapen. Å jobbe i store uorganiserte nettverk gir altså andre typer kunnskap enn i tradisjonelle modeller, og er spennende supplement til hverandre.

Så var det lurt å finne opp internett?

”Internettrevolusjonen” slik den ble forespeilet på 90-tallet ble det ikke noe av, men inkluderingen av virtuell tilstedeværelse i hverdagen er langt fra ubetydelig. Kanskje er det ikke snakk om en revolusjon (særlig siden det politiske aspektet er så diffust), men et paradigmeskifte: At med internett skaper vi nye idealer om hvordan kunnskap skal lages, hvilken kunnskap som er viktig og hvem som skal delta.

For å se verdien må vi bare snu perspektivet vekk fra bankkontoen og over på det som faktisk blir skapt. Lurt var det iallefall.

Ytterlige kilder:

Spilker, H. S. (2007). Virtualitetens ironi: Produksjon av musikk og nyheter i “den nye økonomien.” I. Levold & H. Spilker (Eds.), Kommunikasjonssamfunnet moral, praksis og digital teknologi. Oslo: Universitetsforl.