Kan nye digitale plattformer finansiere utradisjonelle forskningsprosjekter? Og er det i så fall en god ting?

Av Henrik Karlstrøm

Det er magre tider for mindre forskningsprosjekter. I USA har kongressen vedtatt å kutte finansieringen av en rekke mindre forskningsprogrammer, spesielt innenfor (av uforklarlige grunner) statsvitenskap. I Norge og i Europa for øvrig knyttes finansiering av forskning i stadig sterkere grad opp mot store prosjekter som helst skal være både tverrfaglige og internasjonale, spesielt gjennom EUs store forskningsrammeverksprogrammer. Samtidig er det en gjennomgående tendens i medlemslandene (og Norge) at midlene til fri grunnforskning stadig reduseres.

Dette har selvfølgelig sine gode sider. For eksempel gjør store prosjekter det mulig å gå i dybden på materialet, og kravet om tverrfaglighet og internasjonalt tilsnitt kan virke både styrkende på forskningen og øke samarbeidsgraden på tvers av institusjoner og landegrenser. Samtidig belønner det klart forskningsprosjekter med sterk institusjonell ryggdekning, forskere med store internasjonale kontaktnettverk og prosjekter som ligger tett opp til forskningspolitiske prioriteringer. For dem med mindre grandiose prosjekter som ikke krever samarbeidspartnere i fire EU-land eller spesielt mye penger (men litt, tross alt) er det blitt vanskeligere å få finansiering.

Så hva skal en stakkars forsker, spesielt kanskje en ung en, gjøre for å finansiert sin gode prosjektide? En mulighet kan være å skjele litt til en ny internettdrevet utvikling innen prosjektfinansiering: massefinansiering (crowdfunding, som det heter på internettsk), hvor man ber om små bidrag – gjerne rundt 30-50 kroner – av mange enkeltpersoner heller enn å søke om større summer av en finansieringsinstitusjon. Systemet er lagt opp slik at en person som ønsker å støtte et prosjekt kan love bort en sum penger til et prosjekt, som kun blir utbetalt hvis prosjektet når en på forhånd bestemt minstesum. Slik økes antallet faktisk gjennomførte prosjekter, og muligheten for svindel reduseres (selv om de ikke forsvinner helt, noe denne saken kan illustrere).

Modellen er fortsatt i sin spede barndom, og har stort sett klart å samle inn penger til populærkulturelle fenomener (som jo er en integrert del av internett). Det har likevel fått en del oppmerksomhet utenfor fankulturen den siste tiden, etter at enkelte prosjekter har samlet inn millioner av kroner fra hundretusenvis av enkeltpersoner. Nylig satte massefinansieringsnettsiden Kickstarter ny innsamlingsrekord med et prosjekt for å lage et splitter nytt dataspill etter modell fra nittitallets «pek og klikk»-eventyrspill: de samlet inn tre millioner kroner på ett døgn, og endte på rundt 18 millioner når finansieringsperioden var over.

Men alt er ikke spill, tegneserier og dansing om depresjon. Det er dukket opp et par nettsteder som spesialiserer seg på å skaffe midler til forskningsprosjekter. Nettstedet Petridish har blant annet samlet inn penger til å kjøpe tid på Keplerteleskopet for å lete etter måner utenfor solsystemet og et prosjekt som prøver å finne genet for sebrastriper, og fokuserer hovedsakelig på naturvitenskapelige prosjekter. Et annet prosjekt er The SciFund Challenge, et underprosjekt av finansieringssiden Rockethub, som i løpet av mai måned forsøker å samle inn penger til et utvalgt knippe av forskningsprosjekter (inkludert et som skal studere økonomien i slike finansieringsmodeller). Så langt denne måneden har de dratt inn et par-tre hundre tusen. Det er ikke akkurat enorme summer i lys av hvor mye som deles ut i de store prosjektutlysningene, men det kan finansiere ganske mange prosjekter som kanskje bare trenger noen titusener for å bli gjennomført, og som ellers kanskje ikke ville fått penger i det hele tatt.

En av grunnene til at denne typen finansieringskanaler får mye oppmerksomhet er at det ligger et løfte om noe nytt her: en mulighet til å hoppe over portvokterne i institusjonene som deler ut penger og skaffe seg midler til prosjekter som ikke normalt passer inn i de relativt stive rammene for finansiering fra institusjoner som universiteter eller organer som Forskningsrådet. Det er også en anledning til å snakke direkte med «publikum», de som vanligvis finansierer forskning uten nødvendigvis ha noen kontakt med det som kommer ut av prosjektene. En slik direkte kontakt kan være veldig opplysende for alle parter, hvor forskere får bedre oversikt over hvordan det de publiserer blir mottatt, og ikke-forskere får et innblikk i hvordan forskning fungerer i praksis.

Det er samtidig grunner til å spørre seg om dette egentlig er en god måte å finansiere forskning på. Institusjonene er riktignok portvoktere når det kommer til finansiering, men de garanterer også at forskningen som får midler følger enkelte allment aksepterte spilleregler for hva som regnes som et godt forskningsprosjekt. Spørsmål om etikk, metode, teoribruk og kvalitetssikring er viktige å ha avklart i en søknad om prosjektstøtte, og gås nøye igjennom av (relativt) kvalifiserte folk før en søknad godkjennes. Motsatt dette er det lite av denne typen kontrollmekanismer på massefinansieringsnettstedene. Det kan være vanskelig å vurdere verdien av det som kommer ut av denne typen prosjekter. Sannsynligvis vil det kunne fungere bra for å finansiere datainnsamling, mens selve spredningen av forskningen, og oppbyggingen av den akademiske rammen rundt dataanalysen må nok fortsatt skje gjennom etablerte kanaler.

Framtiden vil vise om dette blir noe mer enn en liten kuriositet, men det viser uansett at det ligger et potensiale i internetts infrastruktur for å komme opp med nye former for organisering og finansiering av prosesser som fram til nå har blitt tatt for gitt i den formelle institusjonelle verden. Det ville ikke forundre meg om vi ser mer av denne formen for direkte interaksjon mellom etablerte felt som det akademiske eller kunstverden og den store allmennheten.